Ibn Warraq

Riktig etterord til den norske utgaven

Ved en produksjonsfeil ble det dessverre trykket gal versjon av Ibn Warraqs nye etterord i den norske utgaven av Hvorfor jeg ikke er muslim. Her følger den riktige versjonen

 

Mye har skjedd siden utgivelsen av Hvorfor jeg ikke er muslim i 1995. Dessverre har det meste bekreftet relevansen av den islamkritikk jeg presenterer i boka. Ikke minst har al-Qaidas terrorisme i gjennom andre halvdel av 1990-tallet, med en (foreløpig?) kulminasjon i terrorangrepet mot New York og Washington DC 11. september 2001, bekreftet behovet for et oppgjør med alle sider ved islam.
Mange har spurt om årsakene til den islamske terrorismen. Den grunnleggende årsaken til islamsk terrorisme er bin Ladens ”utenrikspolitikk”. Den grunnleggende årsaken til islamsk fundamentalisme er islam. Fattigdom er ikke grunnårsaken til islamsk fundamentalisme.1 Forskningen til sosiologer som den egyptiske Saad Eddin Ibrahim og økonomen Galal A. Amin, observasjonene til journalister som den palestinske Kahild M. Amayreh og den algeriske politiske lederen Sad Saadi fører alle til samme konklusjon: at moderne islamister består av unge menn fra middelklassen eller nedre middelklasse, som er sterkt motivert og på vei oppover i systemet, og i tillegg ofte har god vitenskapelig utdannelse og ingeniøreksamener. Islamister selv snakker sjelden om fattigdom. Som ayatollah Khomeini sa: “Vi startet ikke en revolusjon for å få billigere meloner.” Islamister trenger penger til å kjøpe våpen, ikke større hus. Rikdom er middelet, ikke målet.
Det er heller ikke Israels eksistens som er årsaken til islamsk terrorisme. Som Benjamin Netanyahu sa: “Det militante islams soldater hater derfor ikke Vesten på grunn av Israel, de hater Israel på grunn av Vesten.”2 I septembernummeret 2001 av The Nation skrev Christopher Hitchens: “Er det noen som tror at en israelsk tilbaketrekning fra Gaza ville ha forhindret blodbadet på Manhattan? Det trengs en moralsk idiot for å hevde noe slikt. Det nye jihads stormtropper gjør det helt tydelig at de slåss mot jødedommen og sekularismen ut fra prinsipper, ikke (bare) mot sionismen.”
Dette bekreftes av Wagdi Ghuniem, en militant islamsk geistlig fra Egypt, som sa: “Sett nå at jødene hadde sagt: ‘Palestina? Dere muslimer kan ta det.’ Ville det ha vært OK? Hva skulle vi ha svart dem? Nei! Problemet er tro, det er ikke et spørsmål om land.”3
Det er heller ikke amerikansk utenrikspolitikk. USAs utenrikspolitikk mot araberverdenen og den muslimske verden har mer dreid seg om ettergivenhet enn konfrontasjoner. Under den kalde krigen støttet USA alltid muslimene mot kommunistene. Nyere amerikanske militærintervensjoner i Midtøsten har mer vært på vegne av muslimer enn mot dem. USA beskyttet Saudi-Arabia og Kuwait mot Irak, Afghanistan mot Sovjet, Bosnia og Kosovo mot Jugoslavia og Somalia mot krigsherren Muhammed Farah Aidid.
Og hva har amerikansk utenrikspolitikk å gjøre med de titusenvis av algerierne som er blitt myrdet av islamske fanatikere? Som jeg skrev for snart ti år siden er det muslimer som er hovedofrene for islamsk fundamentalisme, muslimske menn, kvinner, barn, forfattere, intellektuelle og journalister.
Grunnårsaken til islamsk fundamentalisme er islam. Hva i all verden har amerikansk utenrikspolitikk å gjøre med at en kvinne i Nigeria blir steinet i hjel for hor? Det har tvert imot alt med islam og islamsk lov å gjøre. Teori og praksis i jihad – bin Ladens utenrikspolitikk – ble ikke utformet i Pentagon. Den er utledet direkte fra Koranen og hadith, den islamske tradisjonen. Men vestlige liberale og humanister synes det er vanskelig å innrømme, akseptere eller tro dette. Problemet med vestlige liberale og humanister er at de er hyggelige, de er sykelig hyggelige, dødsens hyggelige. De tror at alle er som dem, de tror at alle mennesker, deriblant også de islamske fundamentalistene, ønsker de samme, har de samme målene i livet. For mange humanister er terroristene bare frustrerte engler som Den store anark, USA, hele tiden legger hindringer i veien for. Humanister er så hyggelige at de til og med inviterer terrorister til konferansene sine. Ved The Mexico Humanist Conference i 1996, den første konferansen jeg er blitt invitert til, var det flere talere som representerte den iranske gruppen som kalles Mujaheddin e-Khalq. I 2001 ble denne gruppen oppført på president Bushs liste over terroristgrupper. I februar 2003 tilbød de seg å være livvakter for Saddam Hussein.
I sin ”toleranse” for islam og andre kulturer har organiserte humanister også gitt humanistpriser til islamistiske tenkere og aktivister. Ved humanistkonferansen i Nederland i juli 2002 var en av de fremste talerne Abdallahi an-Naim, som allerede var hedret med en humanistpris. Han arbeider riktig nok for en islamsk reformasjon og ønsker å respektere menneskerettighetene, men kommer ikke utenom en del sentrale deler av sharia som må beholdes fordi de er en utvetydig del av Koranen, for eksempel amputasjon for tyveri.
Vestlige liberale er vant til å lete etter ytre forklaringer – ytre i forhold til enkeltindividene og deres liv – for atferd de ikke kan forstå. Hitlers atferd kan ikke begrunnes i Versaillestraktaten eller den økonomiske situasjonen i tjue- og trettiårene. Ondskap har sine egne unnskyldninger. Nei, de islamske fundamentalistene er utopiske visjonære som vil erstatte de liberale demokratiene i vestlig stil med et islamsk teokrati, et fascistisk tankesystem som tar sikte på å kontrollere hver eneste handling til hvert eneste menneske, for å sitere Joseph Conrad: “Visjonære bevirker evigvarende ondskap på jorden. I massen av middelmådige sinn inspirerer deres utopier til en avsky for virkeligheten og en forakt for den menneskelige utviklingens sekulære logikk.”4
Det er høyst forunderlig hvor mange som har skrevet om den 11. september uten i det hele tatt å nevne islam. Vi må ta det islamistene sier, på alvor for å forstå motivene deres, for å forstå 11. september. De fire største innflytelser på den moderne framveksten av militant islam har vært egypteren Hasan al Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Sayyid Qutb, indopakistaneren Maududi og iraneren ayatollah Khomeini. De gjentar alle det samme budskapet som stammer fra klassiske forfattere som Ibn Taymiyyah og i siste instans fra Koranen og hadith, nemlig at alle muslimer er pålagt en guddommelig plikt til å bekjempe ikke-muslimer rent bokstavelig inntil menneskeskapte lover er blitt erstattet av Guds lov, sharia, og islam har erobret hele verden.
Her er Maududis egne ord:
“I virkeligheten er islam en revolusjonær ideologi og et program som prøver å endre samfunnsordenen i hele verden og bygge den opp igjen i samsvar med sine egne teser og idealer. ‘Muslim’ er tittelen på det internasjonale revolusjonspartiet som islam har organisert for å sette sitt revolusjonære program ut i livet. Og ‘jihad’ er den revolusjonære kampen og kraftige innsatsen som det islamske partiet bruker for å nå dette målet.”5
Maududi igjen:
“Islam ønsker å knuse alle stater og regjeringer overalt på jordens overflate som motsetter seg islams ideologi og program, uansett land eller nasjon. Islams hensikt er å opprette en stat på grunnlag av sin egen ideologi og program, uansett hvilken nasjon som påtar seg rollen som fanebærer for islam, eller hvilken nasjons styre som blir undergravd av prosessen med å etablere en ideologisk islamsk stat.”6
Her er Khomeini:
“... Islam pålegger alle voksne menn, så sant de ikke er funksjonshemmet eller forhindret, å gjøre seg klar til å erobre [andre] land slik at islams lov skal bli adlydt i hvert eneste land i verden.”
“Men de som studerer islamsk hellig krig, vil forstå hvorfor islam ønsker å erobre hele verden. ... De som ikke vet noe om islam, later som om islam taler mot krig. De [som sier det,] eier ikke vett. Islam sier: Drep de vantro slik de vil drepe dere alle! Betyr det at muslimer skal sitte rolig helt til de er fortært av [de vantro]? Islam sier: Drep dem [ikke-muslimene], hogg dem ned med sverdet og knus [hærene deres]. Betyr det å sitte rolig til [ikke-muslimene] overmanner oss? Islam sier: Drep i Allahs tjeneste de som kan tenkes å ville drepe deg! Betyr det at vi bør overgi oss til fienden? Islam sier: Det som finnes av godt, finnes takket være sverdet og i skyggen av sverdet! Folk kan ikke gjøres lydige annet enn med sverdet! Sverdet er nøkkelen til paradiset, som bare kan åpnes for hellige krigere! Det finnes hundrevis av andre vers [i Koranen] og hadither [profetens uttalelser] som egger muslimer til å verdsette krig og til å kjempe. Betyr alt dette at islam er en religion som forhindrer menn fra å gå til krig? Jeg spytter på disse tåpelige sjelene som hevder noe slikt.”7
En overlevende fra holocaust ble spurt hva han hadde lært av sin opplevelse av 1940-årene i Tyskland. Han svarte: “Hvis noen sier han har tenkt å drepe deg, bør du tro på ham.”8 Dessverre har humanistene ikke lært dette, selv ikke etter den 11. september. Humanistene velter seg fortsatt, eller de snarere kveles, som Howard Jacobson sier, i stanken av sitt eget selvhat. For å sitere Jacobson fullt ut: “Det er helt obskønt å se den rekken av skyldbevisste årsaksforklaringer som bare venter på enhver ny uhyrlighet – Hva annet kan vel de misnøyde gjøre enn å drepe? osv. – som om misnøye skulle være en automatisk fenghette, som om Kain skulle være skapt av Abels vilje. Vi er obskøne i vårt hastverk, obskøne i vår selvrettferdighet, der vi mentalt sett lar andre betale prisen for vår egen selvforakt. Obskøne i vår uvitenhet – for vi burde ha lært nå hvordan Selbsthass fungerer, siden det oppmuntrer de som hater oss, til å hate oss enda mer, siden vi støtter deres overbevisning om hvor avskyelige vi er. Her er vår dekadanse – ikke nattklubbene, ikke strendene og sex og dop, men vår manglende evne til å tro at vi er blitt krenket. Vår mangel på selvrespekt.”
Selvkritikk er noe av det Vestens sivilisasjon kan være stolt av, for både demokrati og vitenskapelig framgang er avhengige av den. Selvforakt i nyere tid er en av dens svakheter.

Reformasjon og menneskerettigheter
Er det mulig med en islamsk reformasjon eller et islamsk ”annet Vatikankonsil”? Siden det ikke finnes noen pave og heller ikke i prinsippet noe organisert presteskap i islam, hvordan kan vi da vite om det har skjedd noen islamsk reformasjon? Den ene personens reformasjon vil være den andre personens dekadanse. En reformasjon bør i dag defineres ut fra et menneskerettighetsperspektiv og mitt perspektiv vil være fra FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948, som mange muslimer fortsatt ikke aksepterer. Flere muslimske land kom derfor sammen i 1981 og publiserte sin egen universelle islamske menneskerettighetserklæring, der individuelle friheter fornektes. Muslimene ble særlig rystet over artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen, som garanterer alle retten til å skifte religion. Jeg tror at de som aksepterer FNs menneskerettighetserklæring vil være enige i at det ville ha skjedd en reell reformasjon i islamske samfunn, som for eksempel i Pakistan eller Egypt, hvis ånden i menneskerettighetserklæringens hovedartikler var blitt respektert, særlig rettighetene til kvinner og ikke-muslimer, og tankefrihet, samvittighetsfrihet, talefrihet og religionsfrihet, inkludert retten til å skifte religion og retten til å la være å tro på noen gud; hvis ingen var blitt utsatt for grusom straff som avhogging av lemmer for tyveri, døden ved steining for hor; hvis eksemplarer av Salman Rushdies Sataniske vers og denne boka hadde vært fritt tilgjengelige.
Hvis menneskerettighetene er målet, vil jeg anbefale at hele debatten om menneskerettigheter blir løftet helt ut av den religiøse sfæren i stedet for å late som om det egentlige islam er forenlig med FNs menneskerettighetserklæring, siden det fører til uhederlig flikking og tvilsomme nytolkninger av Koranen.
Denne flikkingen fungerer ikke som taktikk, heller, for å utveksle vers med fundamentalister er å kjempe på fanatikernes betingelser, på fanatikernes hjemmebane. For hver tekst en liberal muslim kan legge fram, vil mullahene slå i bordet med dusinvis av moteksempler som er eksegetisk, filologisk og historisk langt mer legitime. Det nytter ikke å få til noen reform på denne måten – uansett hvilken mental gymnastikk de liberale reformistene foretar, kan de ikke komme fra det faktum at ortodoks islam er uforenlig med menneskerettighetene. Det finnes moderate muslimer, men islam i seg selv er ikke moderat. Islam er en fascistideologi. Det er ingen forskjell på islam og islamsk fundamentalisme. Det kan i høyden være en gradsforskjell, men ikke en vesensforskjell. Alle den islamske fundamentalismens teser er hentet fra Koranen, sunna og hadith – islamsk fundamentalisme er en totalitær konstruksjon som muslimske jurister har utledet fra islams grunnleggende og definerende tekster.
Den eneste løsningen er å trekke spørsmål om menneskerettigheter ut av den religiøse sfæren og inn i den sivile statens sfære, med andre ord å skille religion og stat og arbeide for en sekulær stat der islam henvises til den personlige sfære, der den fortsatt kan gi trøst og mening til millioner av mennesker. Men her vil jeg bemerke at jeg tror det er feil å tro at vi lettvint og greit kan slippe unna problemet med å konfrontere islam ved å skille religion og stat. En sterk leder som Bourguiba eller Kemal Atatürk kunne nok innføre et skille ovenfra, men før eller senere må man direkte argumentere for et skille, og det vil uunngåelig innebære at man både eksplisitt og implisitt forkaster hovedtesene i sharia, den islamske loven. Hvorfor foreta et skille når islam er en så fullkommen religion som gir svar på selv de mest hverdagslige problemer? Riktignok gir ikke islam svar på alle problemer, men hvorfor kan vi ikke beholde den islamske loven for de områdene der den har løsninger og for eksempel påbyr steining for hor? På dette punktet må med andre ord noen stå opp og si at slike straffemetoder er barbariske og uforenlige med menneskerettighetene. På et eller annet stadium må noen argumentere for at fornuftens og medmenneskelighetens krav er sterkere enn åpenbaringens diktat.
Kan islamske samfunn sekulariseres? Ja, det er det mange grunner til å tro, det er mange grunner til å være optimistisk. Dessverre er det også grunner til å være pessimistisk.

Først kan vi se på grunnene til å være optimistisk:
1. Etter den 11. september har hver eneste journalist vært ivrig etter å peke på at i islam finnes det intet skille mellom moskeen og staten. I klassisk arabisk finnes det faktisk ikke noe ordpar som tilsvarer “leg” og “geistlig”, “åndelig” og “verdslig”, “sekulær” og “religiøs”. Men det som disse samme journalistene glemmer å legge til, er at den doktrinære mangelen på et skille mellom moské og stat ikke betyr at islamsk historie er en løpende rekke av ubønnhørlige muslimske teokratier. Tvert imot, som Carl Brown nylig har påvist, har muslimsk historie vært markert av et de facto skille mellom stat og religiøst samfunn.10 Styret baserte seg på dekreter som i ettertid fikk religiøst godkjenningsstempel av juristene.
2. Mange av de moderne lederne av kulturelt islamske land var sekulære i sin holdning og tilnærming til de moderne industrisamfunnenes problemer, ledere som Muhammed Ali Jinnah av Pakistan, sultan Muhammed 5. av Marokko, Riza Shah og hans sønn Muhammed Riza Shah pluss Muhammed Musaddiq i Iran, og så videre. Bare fem måneder etter at Tunisia fikk sin uavhengighet drev for eksempel Habib Bourguiba gjennom en radikal lovreform (august 1956) som forbød polygami og henla skilsmisseavgjørelser til retten, slik at mannen mistet sin eksklusive rett til å skille seg fra hustruen sin. Selv om fjorten tunisiske religiøse rettslærde utstedte en fatwa mot den nye loven, ble den mottatt med begeistring av modernistene og møtte praktisk talt ingen motstand. Bourguiba hadde utfordret den offisielle muslimske religiøse klassen og vunnet. Deretter fulgte modernisering og sekularisering av undervisningen, noe som omfattet en nedgradering av det ærverdige Zaytuna moskéuniversitetet, som bare ble et fakultet for religiøse studier under universitetet i Tunis.11 Dessverre førte korrupsjon, nepotisme, inkompetanse, lefling med mullahene, de lærde og religiøse mørkemennene, til at islamske fundamentalister fikk økende innflytelse, og da de følte at tiden var inne, krevde de stadig mer islam innført i det offentlige liv.
3. Andre indikasjoner på at islamske samfunn kan sekulariseres kommer fra den islamske republikken Iran, av alle steder! Iran har overtatt mange institusjoner fra de vestlige demokratiene som ikke har noe å gjøre med islamske historiske eller doktrinære institusjoner, som valg, grunnlovgivende forsamling, parlament, til og med en grunnlov inspirert av den franske grunnloven av 1958. Endelig krever studentene i Iran i dette øyeblikk, i 2003, en sekulær republikk, og dette bør de oppmuntres til av vestlige ledere.
4. Den irakiske dissidenten Kanan Makiya har skrevet et forslag til en grunnlov for Irak som er helt sekulær, med skille mellom religion og stat som et av sine grunnprinsipper.

Grunner til pessimisme:
1. Med delvis unntak av Tyrkia finnes det intet stabilt demokrati i den islamske verden. Det er ikke overraskende at muslimer som lever under undertrykkende regimer vender seg mot islam for å finne støtte, både moralsk og økonomisk.
2. Situasjonen i Midtøsten slik Human Rights Watch har beskrevet den i sin rapport fra 2003 er forstemmende. En av konklusjonene dens er: “Uavhengige sivile samfunnsinstitusjoner var skjøre eller ikke-eksisterende i de fleste landene. I hele regionen ble politiske partier, menneskerettighetsorganisasjoner og andre enheter utsatt for angrep fra staten eller ble hemmet fordi lovene ikke tillot dem å eksistere på legalt vis. I Iran og Saudi-Arabia bet konservative geistlige etablissementer seg fast og var fortsatt mektige, sinket framgangen og hindret utviklingen av uavhengige og effektive nasjonale institusjoner.”
3. Frie og rettferdige valg vil ikke nødvendigvis føre til sekulære regjeringer, som islamistenes seier i Algerie, Pakistan og Tyrkia har vist.
4. Den 2. juli 2002 utga FNs utviklingsprogram Arab Human Development Report 2002, som ikke bare tar for seg økonomiske spørsmål, men også slike saker som mangel på frihet og demokrati i araberverdenen, den utbredte analfabetismen og kvinnenes stilling. Fordi den ble skrevet av arabiske intellektuelle og akademikere er det grunn til å rose den fordi den demonstrerer en av forutsetningene for å reformere det islamske samfunnet, nemlig selvkritikk. Jeg skal komme tilbake til dette senere. Dessverre er innholdet i denne rapporten nedslående lesning og kan bare forsterke pessimismen. Som Middle East Quarterly sa det: “Med uvanlig åpenhet og en mengde statistikk forteller rapporten en trist historie om to tiår med mislykket planlegging og forfall i utviklingen. Det tvinger seg fram en konklusjon fra de nøkterne sidene med tabeller og diagrammer: Araberverdenen er i forfall, selv i forhold til utviklingslandene. ‘Rapporten ble skrevet av arabere for arabere,’ erklærte en ansatt i FN. Arabere leste den (den ble også publisert på arabisk), og det at forfatterne var arabere, gjorde den mer akseptabel for arabiske intellektuelle og planleggere. En spaltist i Al-Ahram Weekly oppfordret til et seriøst dybdestudium av rapporten, siden ‘det ikke vil skje noen forandringer før araberne innser fakta, uansett hvor ubehagelige disse måtte være.’”12

Sekularisering og kritisk tenkning
Hvordan kan den muslimske verden sekulariseres? Det er et åpenbart behov for å lære av hvordan sekulariseringen fant sted i Vesten. Sekulariseringsprosessen bør også oppmuntres ved hjelp av
1) korankritikk,
2) sekulær undervisning som stimulerer til kritisk tenkning,
3) religiøs pluralisme ved å forsvare ikke-muslimer i islamske samfunn,
4) oppmuntre sekulære demokratier og ikke tyrannier, og
5) behov for selvkritikk.

Hvordan skjedde sekulariseringen i det kristne Vesten? Noen av faktorene som var delaktige i sekulariseringen av Vesten var: framgang i allmennkunnskap og særlig i vitenskap betydde at rasjonalitetskriterier kunne anvendes på religiøse dogmer med knusende virkning; bibelkritikk som førte til at man sluttet å oppfatte Bibelen bokstavelig; religiøs toleranse og religiøs pluralisme som etter hvert førte til toleranse og pluralisme på alle områder. Som forskeren Owen Chadwick sa det: “Når du først gir én gruppe likhet, kan du ikke avgrense det bare til den gruppen. Du kan ikke avgrense det til protestanter, senere til kristne eller endelig til slike som tror på Gud. Et fritt marked for noen meninger ble til et fritt marked for alle meninger. ... Kristen samvittighet var den kraften som begynte å gjøre Europa ‘sekulært’, det vil si å tillate mange religioner eller ingen religion i en stat og avvise enhver form for press mot den som forkaster samfunnets aksepterte og nedarvede aksiomer. ... Min samvittighet er min egen.”13
Hva kan vi lære av sekulariseringsprosessen i Vesten? For det første bør vi som bor i det frie Vesten og nyter godt av tale- og trykkefrihet og vitenskapelig forskning, oppmuntre til et rasjonelt blikk på islam, bør oppmuntre til korankritikk. Bare korankritikk kan hjelpe muslimene til å betrakte sitt hellige skrift på en mer rasjonell og objektiv måte og forhindre at Koranens mindre tolerante vers gjør unge muslimer til fanatikere. Det rimer ikke å klage over mangelen på reformasjon i islam og samtidig boikotte bøker som “Hvorfor jeg ikke er muslim” eller skrike opp om “islamofobi” hver gang noen kritiserer islam. I stedet for dette er politiske ledere, journalister og til og med forskere oppsatt på ikke å såre muslimenes følelser. Vi gjør ikke islam noen tjeneste ved å verne den mot opplysningens verdier.
For det andre, bare ved å beskytte ikke-muslimer i islamske samfunn oppmuntrer vi til religiøs pluralisme, noe som i sin tur kan føre til pluralisme i sin alminnelighet. Ved å insistere på menneskerettighetenes artikkel 18, som sier: “Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, ...”, løsner vi fanatikernes grep og oppmuntrer til et fritt marked for alle meninger, som Owen Chadwick sa, med andre ord demokrati.
Vi kan oppmuntre til rasjonalitet gjennom undervisning, sekulær undervisning. Det vil bety å stenge de religiøse madrasaene der unge barn fra fattige familier bare lærer Koranen utenat, lærer doktrinen om jihad, kort sagt lærer å bli fanatikere. Når for eksempel regjeringen i Pakistan ikke sørger for gratis skolegang og økonomisk velstand for alle borgerne, bidrar dette til at det vokser fram madrasaer der fattige barn får en viss opplæring og mat som foreldrene ikke kan gi dem. I Pakistan er det klart at mange av disse religiøse skolene blir finansiert av Saudi-Arabia. Vesten må gjøre alt den kan for å redusere saudiarabernes ideologiske og finansielle innflytelse og i stedet oppmuntre Pakistan til å innføre gratis sekulær skolegang for alle, både gutter og jenter. Vesten kan gi hjelp som er øremerket for dette formålet.
Hva slags undervisning? Selv vil jeg prioritere en full omskriving av lærebøkene, som for tiden preker intoleranse mot ikke-muslimer, særlig mot jøder. Man får håpe at undervisning vil oppmuntre til kritisk tenkning og rasjonalitet. For å oppmuntre til pluralisme skulle jeg også ønske at alle barn får opplæring i den ærerike før-islamske historien.
Forbudet mot all religiøs opplæring i statlige skoler, slik det er i Frankrike, der det er et klart konstitusjonelt skille mellom stat og religion, er for øyeblikket ikke realistisk i islamske land. Det beste vi kan håpe på, er en opplæring i religionshistorie, som vi håper med tiden vil føre til en svekkelse av fanatismens feber når man ser at islam bare er en religion blant mange andre. Det kommer kanskje som en overraskelse at islamske fundamentalister er mer redde for humanistiske fag, særlig historie og sosiologi, enn for realistiske studier og naturvitenskap. Mange av lederne for de forskjellige islamistgruppene er utdannet som ingeniører. De er ikke redde for fysikk, de fleste av dem er faktisk overbevist om at alle de moderne oppdagelsene innenfor moderne kjernefysikk er forutsagt i Koranen. De er redde for historie, for det virker som om disse fagene har en tendens til å relativisere menneskelig kunnskap. Og et kurs i historisk metodologi og historisk forskning ville nok gi opplæring i metodologisk skepsis. Som R.G. Collingwood sa, er skepsis angående vitnesbyrd om fortiden den kritiske historikerens viktigste egenskap. Denne skepsisen kan naturligvis også utvides til å gjelde islams tidlige historie.
Men bare undervisning er ikke nok til å løse problemene. Flere millioner velutdannede unge går ut i arbeidsmarkedet bare for å oppleve at utdannelsen deres ikke har åpnet de dørene til økonomisk velstand som de drømte om. Utdannelse uten økonomiske muligheter fører til sosiale frustrasjoner som bare kan gagne fundamentalistene.
Islamske land vil aldri gjøre framskritt hvis de fortsetter å skylde på Vesten for alt som er galt. Selvkritikk er absolutt nødvendig. Sutring om amerikansk imperialisme vil ikke føre de islamske landene ut av den hengemyra de selv har forvillet seg ned i. Slik sutring er selvmedlidenhet, og selvmedlidenhet er aldri noen tiltalende egenskap, og den er særlig malplassert i islamske samfunn. Muslimske intellektuelle som spyr ut sitt hat mot Vesten og velter seg i slik selvmedlidenhet, hjelper ikke folket sitt til å ta ansvar for sine egne handlinger. Vil muslimene bli voksne og bli menn eller kvinner som er i stand til å ta sin skjebne i sine egne hender? Eller vil de fortsette å velte seg i selvmedlidenhet mens de jamrer og mumler om amerikansk imperialisme? De islamske landene trenger karismatiske ledere som har evnen til selvkritikk og som kan si til folkene sine at “grunnen til at vi er tapere, ligger ikke i stjernene [og stripene], men i oss selv,”14 for å feilsitere Shakespeare; og skylden ligger heller ikke hos en angivelig imperialistisk-sionistisk sammensvergelse. Landene trenger ledere som kan føre folket sitt til demokrati, som kan innføre en borgerlig stat og en enhetlig borgerlig lovsamling som er skilt fra og uavhengig av religiøse institusjoner, men tillater fritt valg av tro og religionsutøvelse; som kan vedta lover som tar vare på rettighetene til alle landets borgere, både menn og kvinner, både muslimer og ikke-muslimer, slik menneskerettighetserklæringen og forskjellige FN-konvensjoner spesifiserer; ledere som kan innføre gratis sekulær undervisning for alle. Vesten må ta opp til revisjon sin vedvarende og ubetingede støtte til Saudi-Arabia, som er ansvarlig for utbredelsen av et radikalt islam. Vil Vesten oppmuntre til sekularisme i den islamske verden når to av dens ledere, Tony Blair og George W. Bush, har gjort mer enn noen annen leder i Vesten siden 1945 for å innføre mer og mer religion i det offentlige rom? Jeg vil minne dem på ordene til James Madison: “Regjeringen har ikke den minste rett til å blande seg inn i religiøse saker. Den aller minste innblanding i slike saker ville være en hårreisende krenkelse.”



Noter til forfatterens etterord 2003

1. Hele seksjonen om fattigdom og militant islam baserer seg sterkt på en artikkel av Daniel Pips: God and Mammon: Does Poverty Cause Militant Islam, National Interest, vinteren 2002.
2. B. Netanyahu: “Today, We Are all Americans”, i New York Post, 21. september 2001.
3. Steven Emerson, International Terrorism and Immigration Policy January 25, 2000 United States House of Representatives Judiciary Subcommittee on Immigration and Claims. House Subcommittee on Immigration and Claims Hearing on International Terrorism and Immigration Policy.
4. J. Conrad: Under Western Eyes, Harmondsworth: Penguin Books, 1957, s. 85.
5. Sayeed Abdul A’la Maududi: Jihad in Islam, 7. utg. desember 2001, Lahore, Pakistan, s. 8.
6. Sayeed Abdul A’la Maududi: Jihad in Islam, s. 9.
7. Sitert i Amir Taheri: Holy Terror, London, 1987, s. 226–27.
8. Sitert av Eliot A. Cohen: World War IV. Let’s Call this Conflict What It Is. Tirsdag 20. nov. 2001, Opinion Journal (www.opinionjournal.com).
9. Guardian, 19. okt. 2002.
10. L. Carl Brown: Religion and State: The Muslim Approach to Politics, New York Columbia University Press, 2000.
11. L. Carl Brown: Religion and State: The Muslim Approach to Politics, s 120–21.
12. Middle East Quarterly, høsten 2002, vol. IX, nr. 4, s. 59.
13. O. Chadwick: The Secularization of the European Mind in the Nineteenth Century, Cambridge,1975, s. 21–23.
14. Shakespeare, Julius Caesar, 1,2, linje 139–140.