INNLEDNING, Norsk fritenkerhistorie

 

 

Å skrive en historie om norsk fritenkeri fra reformasjonen og frem til vår egen tid, er et prosjekt som reiser flere problemstillinger. Ett av spørsmålene som melder seg er om «fritenkeriets utvikling» kan forstås som en entydig, lineær historisk prosess. Et slikt syn på historien åpner for store tolkningsproblemer, og er i seg selv vanskelig å støtte. Spørsmålet om fritenkeriets historie er også strengt tatt et relativt anakronistisk spørsmål. På 1500- og 1600-tallet kjente man ikke begrepet fritenker, og definerte ateisme på en annen måte enn vi gjør i dag. Først i løpet av 1700-tallet begynte disse begrepene å gjøre seg gjeldende med betydninger som ligner på den forståelsen vi har av dem i dag. Å skrive en fritenkerhistorie for perioden 1500-1850 er derfor ikke uten problemer. Vi kan ikke ta for gitt at nåtidens fritenkerideologi kan vise til lange historiske linjer, men vi kan heller ikke forutsette at moderne fritenkeri er uten språklige og kulturelle forbindelser til mennesker og bevegelser som i dag virker fremmede.

Et prosjekt som dette kan derfor fremstå som hasardiøst. Når vi nå allikevel har gitt oss i kast med oppgaven, har det sammenheng med at de problematiske, og kanskje anakronistiske, spørsmål som dukker opp i møte med de historiske perioder vi her snakker om, er interessante for å forstå moderne fritenkeri og religionskritikk. Det er i perioden 1500-1850 at vi finner opprinnelsen til av mye av dagens norske lovverk og mange av de institusjoner som er knyttet til de religiøse forhold i Norge i dag. Mange av de ulike holdningene til religion og livssyn som vi finner i dag, har også sin bakgrunn i denne periodens begivenheter. Denne boken kommer derfor ikke til å skildre noen rettlinjet utvikling frem mot moderne fritenkeri, men den vil prøve å beskrive enkelte av de sammensatte forutsetninger, forbilder og forhistorier som har vært forbundet med det å «tenke fritt», å gå «egne veier». Alle forsøk på å beskrive fremvekst eller utvikling av et kulturelt eller sosialt fenomen vil være en forenkling av komplekse historiske prosesser og forhold. Det er her skepsisen mot de lineære, entydige linjer i historien særlig har sin opprinnelse. Å fjerne seg fra en form for anakronistisk posisjon er selvsagt umulig for ettertidens betraktere. Vi kan ane sammenhenger og korrelasjoner som hverken har vært bevisste, villede eller ønskelige for fortidens aktører. Det er likevel et langt stykke fra en slik posisjon og til å utpeke entydige «skurker» eller «helter» – selv i en historisk fremstilling av vantro, fritenkeri og religiøs opposisjon. Derfor tilbyr vi ikke et «oppbyggelig» skrift om opplysningens og religionsfrihetens martyrer. Likevel håper vi at en bok som denne vil kunne peke på interessante perspektiver. Vi tror denne historiske fremstillingen vil gi kunnskap om enkelte av fortidens idéstrømninger og konsekvensene av dem – også i vår egen tid.



Noen begrepsdefinisjoner



I dag forstås fritenkeri gjerne synonymt med ateisme, og en fritenker blir oppfattet som en ateist eller agnostiker. Den opprinnelige betydningen var imidlertid en annen. Fritenker kommer opprinnelig fra engelsk free-thinker, og ble brukt som betegnelse på en person som i spørsmål om «de ytterste ting» forholdt seg fritt i forhold til religion, dogmer og andre autoriteter. Det behøvde i utgangspunktet ikke å implisere noen form for ateisme, men kun at man tenkte fritt omkring sin egen gudstro. Den opprinnelige betydningen av fritenker dreide seg altså ikke om man trodde, men om hva man trodde og hvordan man trodde.

Ordet free-thinker ble først brukt av de engelske deistene på 1700-tallet, og etter hvert fikk ordet allmenn utbredelse blant en rekke filosofer også i Frankrike og Tyskland. Når ordet «fritenker» i moderne språkbruk har blitt synonymt med «ateist», er det altså en tolkning som befinner seg et stykke fra ordets opprinnelige betydning.

Begrepet ateisme er heller ikke så enkelt å definere som det kan se ut som ved første øyekast. Om man skal undersøke religiøse forhold på 1500- og 1600-tallet, er ordets opprinnelige betydning imidlertid viktig å forholde seg til. Ordet kommer av det greske atheos som betyr ikke-gud, og betegner i moderne filosofisk språkbruk en lære, filosofi eller ideologi som benekter at det finnes noen gud. Med en «gud» menes gjerne et slags høyere vesen eller et overordnet styrende prinsipp som også har en personlig karakter, en metafysisk størrelse av åndelig karakter, gjerne tenkt som verdens årsak eller skaper. Ateisme er imidlertid også et begrep som historisk sett har hatt, og fremdeles har, flere betydninger. I de antikke samfunn ble enhver som ikke anerkjente statens eller byens offisielle guder betegnet som ateister. Likeledes ble de kristne anklaget for ateisme da de ikke ville anerkjenne den romerske statskult.

Begrepet ateisme har av forskjellige kristne retninger blitt benyttet som et skjellsord på motstandere av alle slag, både troende og ikke-troende. Paulus brukte betegnelsen a-theoi (ateist) om hedningene, fordi de ikke hadde samfunn med den sanne Gud. Ateisme kan også gis en så snever definisjon som betegnelse på et livssyn eller en ideologi som benekter muligheten av enhver form for metafysiske størrelser. På slutten av 1700-tallet var det en heftig debatt blant engelske filosofer hvorvidt det overhodet var mulig å hevde et konsekvent ateistisk ståsted, definert som en benektelse av enhver form for guddommelighet i tilværelsen. Mange mente at det var en filosofisk umulig posisjon.





Fritenkeriet i historisk perspektiv





Fritenkeri – definert som en form for ateisme eller agnostisisme – kan vanskelig sies å ha eksistert i Norge før i siste halvdel av 1800-tallet. Dette synspunktet samsvarer med internasjonale studier, som konkluderer med at det først er mulig å regne med at ateisme og agnostisime var «an option fully available within the contours of Western culture» omkring 1850.

Vi kan imidlertid vri litt på begrepets betydning og se på det «å tenke og handle fritt» i forhold til den offisielle religion- og livssynstenkningen i tiden frem mot 1850. Det kan være vanskelig å fastslå entydig hva som har vært offisiell religions- og livssynstenkning i ulike perioder, og ikke minst hvem eller hva som har representert den. Spørsmålet har i hvert fall både en ideologisk og en handlingsmessig side. Blant teologene, som var kirkens fremste ideologer, fantes det selvsagt rom for meningsutveksling. Teologene hevdet ikke alltid entydige, felles standpunkter. Innenfor den lutherske konfesjonstenkningen var teologene likevel enige om at det fantes religiøse standpunkter som ikke var forenlige med det å være medlem av en luthersk statskirke. De som utfordret denne ideologiske grensen, ønsket å «tenke fritt». Religion handlet imidlertid også om praksis. Reglene for påbudt og forbudt religiøs praksis var nedfelt i lovverket. Det fantes et visst rom for forskjellig praksis innenfor den konfesjonelle lutherske kirken, men samtidig anviste lovverket klart hvor grensene gikk. De som utfordret disse praksis-grensene, ønsket å «handle fritt».

«Put briefly, unbelief was not something that ’happened to’ religion. On the contrary, religion caused unbelief,» sier James Turner. Fritenkeri er altså ikke noe som bare gjør sin inntreden på den historiske scene. Forståelsen av ikke-religion står i forbindelse med det som religionens forsvarer har definert som religion. Vi forsøker derfor gjennom hele fremstillingen å se nærmere på vekselvirkningen mellom teologisk ideologi, rettslige normer og enkeltpersoner og grupper som mer eller mindre artikulert utfordret de gjeldende ideologiske og rettslige grenser for religiøs tenkning og praksis. Denne innebærer at vi utvider «fritenker»-begrepet til å omfatte ulike religiøse og livssynsmessige avvik fra den offisielt aksepterte religionsforståelse. Begrepet vil omfatte så ulike fenomener og tildragelser som «krypto-katolisisme» – hemmelige katolikker, ulike religiøse sekter og idéer, heksetro, trolldom og blasfemi, men også religiøse skeptikere eller talsmenn for livssynstoleranse. Samtidig er det hele tiden snakk om en historisk vekselvirkning mellom «fritenkeri» og «autorisert religion», og det innebærer at ingen av disse to størrelsene var entydige gjennom hele den perioden vi beskriver.





Vårt anliggende





Hva er det så vi leter etter? Den delen av fortidens virkelighet som er lettest tilgjengelig for oss, er den språklige. Gjennom språklige spor fra fortidens mennesker kan vi komme nær deres handlinger, tolkninger og strategier i møte med en virkelighet som har vært minst like kompleks som dagens. De som hevder at intet kan måle seg med modernitetens og post-modernitetens sammensatte virkelighet i vår egen tid, farer ganske enkelt med falskt vitnesbyrd.

Hensikten med denne fremstillingen er ikke å gi en generell oversikt over den norske kirkehistorien. Slike oversikter finnes det mange av. Vi skal heller se på situasjonen for de religiøse oppfatninger som etter innføringen av den lutherske reformasjonen i årene 1536−1537 brøt med den statlig autoriserte forståelse av religion og kristendom. Det betyr at vi vil fokusere på andre religiøse og livvsynsmessige oppfatninger enn de som var offisielt sanksjonerte av den evangelisk-lutherske statskirke. Dette vil derfor også være en studie i toleranse og toleransens grenser i et konfesjonelt, statskirkelig system.

Toleranse overfor avvikende oppfatninger vil alltid være et viktig perspektiv når man skal vurdere fritenkeri og religiøs kritikk. Mulighetene til å fremme avvikende synspunkter forutsetter at myndighetene tolererer avvik. Tradisjonelt har man gjerne sett på tiden etter reformasjonen som mer tolerant enn tiden før, og hevdet at den moderne livssyns-toleransen er et produkt av den intellektuelle utvikling i Nord-Europa i kjølvannet av reformasjonen. Den engelske filosofen John Locke (1632 – 1704) har gjerne blitt tilskrevet æren for den moderne toleranseforståelsen med sitt Letter on Toleration fra 1685. Vi skal imidlertid se at det slett ikke er så enkelt. Religiøs og livssynsmessig toleranse er ikke et produkt av opplysningstiden og den anglo-saksiske kultur. Toleranse, både i teori og praksis, finner vi både i middelalderen og i det katolske Europa etter reformasjonen. John Locke var derimot hverken spesielt original eller tolerant, og hans toleranse omfattet hverken katolikker eller ateister.

En fremstilling av fritenkerhistorien vil også synliggjøre hvor problematisk forestillingen om Norge som et kulturelt og religiøst homogent samfunn var etter reformasjonen. Det flerkulturelle samfunn er ikke noe nytt, og det er svært problematisk å hevde at det har eksistert et sett av felles verdier delt av alle i hele Norge. Derfor blir det merkverdig anakronistisk når offentlige verdikommisjoner skal «finne tilbake til» samfunnets fellesverdier. Dette er også et underliggende perspektiv i fremstillingen.

Det er viktig å ha i bakhodet at intet lands historie finner sted i et kulturelt og politisk vakuum, ei heller den norske. Når vi snakker om 1500-, 1600- og 1700-tallets historie i Norge, er staten dansk-norsk og regjert av oldenborgerne. Til denne staten hørte også de tyske hertugdømmene Slesvig og Holsten. Det sør-svenske landskapet Skåne var også en del av denne staten til omkring midten av 1600-tallet. Dette betyr at vi ikke kan betrakte en egen «norsk» utvikling som noe isolert, men må trekke inn forholdene i en felles, dansk-norsk offentlighet og debatt. København blir i et slikt perspektiv like «norsk» som Kristiania eller Setesdal. Noe annerledes stiller saken seg i tiden etter at Norge i 1814 ble en egen stat. De første vaklende skritt i retning av å forme et selvstendig norsk universitet, egne politiske institusjoner og en nasjonal offentlighet blir de viktigste rammene rundt bokens tredje del.

Samtidig var de begivenheter som fant sted i Danmark-Norge, intimt forbundet med, og hadde sine forutsetninger i, den øvrige europeiske utviklingen. Her står reformasjonen som en grunnleggende begivenhet. Det var de reformatoriske stridigheter i Tyskland som veltet inn over Danmark-Norge med full tyngde på 1500-tallet. Det er derfor ikke mulig betrakte situasjonen i Danmark-Norge uavhengig av forholdene på kontinentet. Tilsvarende ble inntrykkene fra den engelske og kontinentale religionsdebatten på 1700-tallet raskt formidlet til den dansk-norske offentligheten. Det som ble diskutert i København, Kristiania, Trondheim eller Bergen, kan forstås som et «svar»på kjennskapet til hva som skjedde utenfor landets grenser.

Det har blitt hevdet at reformasjonen for Norges vedkommende resulterte i at man mistet kontakten med de store europeiske kultur-strømninger, og at Danmark-Norge til langt inn på 1600-tallet ble en kulturell utkant til et provinsielt Nord-Tyskland. Dette ville for eksempel bety at den religiøse skeptisisme som dukket opp i Italia og Frankrike på 1600-tallet – og senere i England – ikke nådde frem til Danmark-Norge før på 1700-tallet. Dette er imidlertid en oppfatning som må nyanseres. Det tok sin tid før idéer nådde frem til Norge, men totalt isolert ble man aldri, selv om statens ambisjoner nok var «å skjerme» rikets innbyggere for uheldig påvirkning utenfra. På 1500- og 1600-tallet gjaldt det særlig påvirkning fra de katolske deler av Europa, mens det på 1700-tallet ble vel så viktig å sette grenser for påvirkning fra kritisk filosofi eller politikk fra de liberale stater i Europa. Nettopp denne «negative relasjonen» der de statlige myndigheter benekter eller forhindrer kontakter over lands- og konfesjonsgrensene, er en indikasjon på at det faktisk fantes en ganske bred kulturell kontakt med resten av Europa. At norske intellektuelle av sosiale og politiske årsaker var få, er derfor ikke nødvendigvis det samme som at de var provinsielle i sin tenkning.





Disposisjon





Første del av denne boken tar for seg perioden fra reformasjonen i 1536/37 og frem til slutten av 1600-tallet. I første del skal vi se nærmere på den religiøse situasjonen i Norge etter reformasjonens innførelse i 1537 og den dansk-norske statens ambisjoner i forhold til dette. For eksempel har store deler av den religiøse lovgivningen i Norge sin opprinnelse eller sitt utgangspunkt på 1500- og særlig på 1600-tallet. Som vi skal se var særlig Christian IV en aktiv kirke- og religionspolitisk regent, kanskje den mest aktive av samtlige dansk-norske konger.

Den katolske kirke og tro var reformatorenes og den evangelisk-lutherske kirken – og dermed også den dansk-norske statens – viktigste motstander på 1500- og 1600-tallet. Vi skal derfor se nærmere på katolsk tro og hvordan «papisteriet» ble bekjempet. Andre trosretninger, som for eksempel kalvinismen, ble også aktivt forsøkt nedkjempet, særlig etter ca. 1600. Samtidig som den dansk-norske staten setter inn sine krefter mot katolikker og kalvinister dukker det opp flere avvikende teologiske retninger. Disse omtales gjerne som dissentere og var i sterk opposisjon til den evangelisk-lutherske statskirken og dens teologi. Det fantes også ikke-kristne religiøse minoriteter som den evangelisk-lutherske stat måtte forholde seg til. Som vi skal se senere ble dette gjort på svært forskjellige måter. Jødene var en av minoritetene som befant seg i Danmark-Norge på 1600-tallet. Samene, med sin religion, var en annen. Den ene ble delvis tolerert, mens den andre ble bekjempet som trolldom.

Til slutt i bokens første del skal vi se hvorvidt kritikken mot den offisielle statsreligion ga seg utslag i en mer radikal religions-kritikk og fritenkeri i en mer moderne forståelse av begrepet, og om dette i noen grad kan ha sammenheng med fremveksten av en ny vitenskapelig forståelse.

Andre og tredje del av boken tar for seg periodene 1700- 1800 og 1800-1850. I andre del følges den eneveldige statens toleransepolitikk fra lovgivningen under Christian V til sensurbestemmelsene av 1799. På begynnelsen av 1700-tallet var den religiøse opposisjonen fortsatt knyttet til grupper som fremmet sine protester gjennom et religiøst språk: kvekere, brødrevenner og pietister. Fra 1740-årene slår imidlertid den religionskritiske debatten igjennom i den dansk-norske offentligheten. Ludvig Holberg var tidlig ute med formidling av de nye synspunktene, og i sporene av hans forfatterskap dukker det opp en ganske omfattende, teologisk og kirkelig «fritenkerlitteratur». Først i en kortvarig liberal periode tidlig på 1770-tallet blir det imidlertid mulig å registrere hvor langt opposisjonelle og religionskritiske synspunkter hadde nådd innenfor landets grenser. 1770-årenes trykkefrihetsperiode ga grunnlag for en offentlig debatt om religion og toleranse, og denne debatten skjøt ny fart i perioden etter 1784, da liberale holdninger på ny gjorde seg politisk gjeldende. Under sterke inntrykk, ikke minst av den dramatiske og radikale utvikling i revolusjonens Frankrike, skjerpet imidlertid myndighetene sensurbestemmelsene i 1799. Dermed ble det satt klare grenser for hva det «opplyste enevelde» kunne tåle av religionskritikk og religionsforakt.

I tredje del diskuteres situasjonen i det selvstendige Norge. Vi følger flere linjer som er delvis forbundet med hverandre, og delvis får en separat utvikling. Grunnlovsarbeidet i 1814 var dominert av liberale, borgerlige synspunkter, men religionsfriheten ble ikke klart formulert. Det ble derimot ytringsfriheten, selv om det fortsatt fantes klare restriksjoner på hvor langt religionsdebatten kunne gå. Samtidig fornyet de lavkirkelige vekkelsesbevegelsene den gamle, opposisjonelle tradisjonen fra 1700-tallet. Spesielt Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse gikk langt i å formulere krav om samvittighets- og livssynsfrihet – for de sanne troende. De borgerlig-liberale og de haugianske posisjonene førte i 1840-årene til politisk flertall for både forsamlingsfrihet og religionsfrihet. I denne perioden fikk samtidig spørsmålet om religionskritikk og kirkekritikk fornyet politisk kraft gjennom Thrane-bevegelsen, som både appellerte til 1700-tallstanker om en «renset religion» og til legmannsopposisjon mot kirke og autoriteter.

Sett i et slikt perspektiv fremstår den religiøse og livsynsmessige situasjonen i Norge ved midten av 1800-tallet som svært sammensatt og flertydig. «Fritenkeriet» var ennå ingen avklart kulturell størrelse, men et møtested mellom svært ulike tradisjoner og tankeformer. Hovedanliggendet i denne boken er å peke på hvor komplekst det å følge «egne tanker» var. Fritenkerhistorien handler ikke om hva som i fortiden har skapt det moderne fritenkeri, men om at opposisjon mot det bestående er en kulturell strategi som ikke lar seg utrydde.