Egoistiske gener og eksistensialistiske memer

Forord til "Det egoistiske genet"

Spørsmålet ”hva er et menneske” har trolig fulgt oss like lenge som vår selvbevissthet. At vi ”av kjød” har betraktet oss selv som et dyr blant andre dyr gjennom det meste av vår forhistorie er høyst sannsynlig, men spørsmålet om det er gradsforskjell eller fundamental forskjell på mennesket og annet liv ble avhengig av om man betraktet oss primært som fysiske eller åndelige vesener.

 

Aristoteles grupperer mennesket blant andre firfotede dyr i sin Historia animalium, og i denne systematikken har vi hatt vår plass siden. Denne taksonomiske tilhørighet har likevel ikke besvart et annet hovedspørsmål: ”Hvor kommer vi fra?” Her har forskjellige kulturer bidratt med sine forskjellige myter, men noen intellektuelt tilfredsstillende forklaring kom som kjent ikke før i 1859 med Charles Darwins Om artenes opprinnelse. Selv om mennesket knapt ble nevnt i Darwins verk og langt mindre den menneskelige sjel, var den påfølgende debatt sentrert nettopp om mennesket: Om hvorvidt vi var fundamentalt forskjellige fra andre levende vesener, hvordan evolusjonsteorien ville forholde seg til en sjel av metafysisk opprinnelse, til vår selvbevissthet og hvorvidt Darwins teori truet vår posisjon som moralske individer. Denne debatten er som kjent ikke død.

Med en gryende forståelse av mekanismene for arv, oppdagelsen av kromosomer og siden gener og DNA-molekylets struktur sto darwinismen foran en ny æra.



Syntesen av genetikk og arv fikk navnet ny-darwinisme, og det sentrale her ble å tolke evolusjon med genene som fundament. Genene var individets arbeidstegning, og det var endringer her som skapte evolusjon – og i tidens fylde også nye arter. Etterhvert ble det vanlig å betrakte ikke bare de fysiske karakteristika, men også adferd gjennom genetiske briller – og unektelig bød dette på nye og alternative måter å se livet på. Dette var også en frukt av den reduksjonistiske metode, vitenskapelig erkjennelse høstet ved å fokusere på de små bestanddeler som bygger opp et hele. For biologien ble det snakk om å trenge stadig dypere ned i cellekjernens hemmeligheter. Spørsmålet ble så om noe av totalbildet går tapt når man baserer sine innsikter på reduksjonistiske metoder. Kan genene gi oss noen ny innsikt i det gamle spørsmålet om hva et menneske egentlig er? Knapt noen har gått lengre i retning av å tillegge genene den egentlige makt enn den britiske zoolog Richard Dawkins, og knapt noen bok innen biologi har, etter Darwins Om artenes opprinnelse, vakt slik oppsikt og debatt som Dawkins’ bok Det egoistiske genet (The Selfish Gene) fra 1976. Den har kommet i stadige nye opplag og er solgt i et ukjent antall eksemplarer. Den har vært kommentert og debattert i aviser og tidsskrifter av alle avskygninger, og det er fortsatt en av de mest omtalte, hatede og elskede bøker innen fagfelter som spenner fra biologi til filosofi. Og hvorfor?

Dawkins’ budskap er på mange måter darwinismen i rendestillat. Den er brilliant skrevet, og den er også ny-darwinismens manifest hvor altså den endelige makt over liv og legeme er tillagt genene. Hovedbudskapet er altså at selvet, ”jeg´et”, langt på vei er redusert til et redskap for genene, ikke omvendt (høna er blitt eggets måte å skape nye egg på). Denne svekkelsen av jeg´et slik det tradisjonelt er blitt oppfattet gjør boka til en fundamental og eksistensialistisk utfordring. Dawkins’ essensielle argument er som følger: organismen er flyktig, mens genene er de som vandrer gjennom generasjonene relativt umodifisert. Dermed blir det naturlig å se genene, informasjonsbærerne og instruksjonsbøker for organismer, som det “det egentlige”. Genenes eneste “mål” er å bringe flest mulig kopier av seg selv videre til nye generasjoner, og til dette trengs et verktøy – organismen - som kan utføre oppgaven. Enhver organisme, mennesket inkludert, kan altså med Dawkins´ spissformulerte terminologi, betraktes som en ”genstyrt robot”, en marionette under DNA-trådene. I dette verdensbildet står tilsynelatende den frie vilje for fall, og også sjelen har fått et høyst usikkert fotfeste. Dermed innebærer Det egoistiske genet også en betydelig moralfilosofisk utfordring, selv om Dawkins poengterer at hans budskap ikke fratar mennesket moralsk ansvar. Mennesket kan, hevder han, som eneste art “gjøre opprør” mot genenes diktatur. Vi er ikke totaldeterminert, og dermed åpner ikke Dawkins for et moralsk eller strafferettslig amnesti under henvisning til at enhver gjerning står under direkte genetisk kontroll – selv om enkelte har oppfattet ham dithen.

Dawkins’ bok reiser tre fundamentale, og dels beslektede, problemstillinger: 1) er egoisme en uunngåelig del av naturen generelt og dermed også menneskets natur? 2) innebærer dette i så fall en form for generell genetisk determinisme også hos mennesket? 3) Hvilke moralske implikasjoner ligger i så fall i dette; er vi underlagt våre gener og er dermed uten fri vilje og ansvar? Innebærer dette en legitimering av handlinger som er ”naturlige”? Mer generelt utfordrer disse problemstillingene også bildet av mennesket som vesensforskjellig fra alt annet liv.

Dawkins’ betraktningsmåte er ikke nødvendigvis så kontroversiell så lenge vi forholder oss til enkle organismer. Det er ikke spesielt provoserende å hevde at en bakterie med et par tusen gener kan sees som en biokjemisk fabrikk som utfører de oppgaver som disse gener «koder» for. Mer problematisk kan det være om vi beveger oss til våre nære slektninger. Kan en dvergsjimpanse, som deler 97-98 % av sine gener med oss, likevel sees på som en genrobot? Eller viser dette bare at man må søke annensteds enn til genene for å forklare den åpenbare forskjellen mellom sjimpanser og mennesker, tross den store pott av felles arvemateriale? Er kanskje hele Dawkins’ reduksjonistiske betraktning et blindspor hvor individet går tapt enten det er bakterie eller menneske og hvor begreper som ånd, bevissthet og selvet ikke lenger har noe hjemsted?

Dawkins´ utgangspunkt er materialistisk, han ser det ikke som sin oppgave å slenge ut noen livbøye til de som søker etter «høyere» prinsipper – snarere tvert imot. Han står som et ytterpunkt i en materialistisk vitenskapstradisjon som er motsatsen til de metafysisk orienterte teorier man finner hos Hegel, Goethe og Steiner. Her er ingen metafysikk, bare logikk og mekanikk. Selv om Dawkins i andre sammenhenger har fremmet bitende religionskritikk, er det allikevel ikke dette som er hans primære anliggende her. Dette er et forsøk på å anskueliggjøre hvilke prinsipper evolusjonen arbeider etter. Hans fremste vitenskapshistoriske slektning er trolig Jacques Monod, som med Chance and Necessity foregrep det nihilistiske elementet som også kan tolkes ut av Dawkins’ tekst, at menneskets eksistens skyldes en blanding av slump og naturlover, at tilværelsen er uten mål og dypere mening og at verdensrommet er døvt for våre lengsler og krav (hvilket ikke nødvendigvis betinger noen biologisk analyse, jamfør Jean Paul Sartre eller vår egen Peter Wessel Zapffe).

Innledningsvis presiserer Dawkins hva denne boken ikke er. For Dawkins ligger det lite håp å hente i vår «egentlige natur»: «Vær advart om du, som jeg, ønsker å bygge et samfunn hvor individene samarbeider generøst og uselvisk mot et felles gode så er det lite hjelp å forvente fra vår biologiske natur. La oss forsøke å lære generøsitet og altruisme, for vi er født egoistiske.» Nå kan man innvende at dette synet står i kontrast til det vell av altruistiske handlinger som vi opplever som et sentralt element i ethvert samfunn. Dawkins benekter da heller ikke altruismens eksistens. Hans poeng er dog at bak enhver altruistisk handling ligger et egoistisk motiv. Nettopp denne forskjellen på den altruistiske handling og det egoistiske motiv er et gjennomgangstema, og det oppfattes gjerne som en kynisk og misantropisk konklusjon fordi vi simpelthen ikke ønsker at det skal være slik. Å si at det er handlingen som teller er en pragmatisme som ikke faller alle like lett. Vi ønsker oss også en edel og god menneskenatur, men her er Dawkins på linje med Thomas Hobbes og har ingen trøst å gi. Det er likevel verdt å merke seg at Dawkins presiserer at det ikke ligger noen normative retningslinjer i dette, man kan ikke trekke noen moralske slutninger av hans tekst.



Dawkins’ fremste inspirator er genetikere som Ronald Fisher og J. B. S. Haldane og ikke minst William Hamilton. Det sentrale for disse var å se seleksjon og adferd gjennom genetiske briller. Dette kan best belyses med et fenomen som voldte Charles Darwin problemer. Det er ingen uvanlig observasjon i naturen at organismer utøver en tilsynelatende altruisme. Uselvisk opptreden harmonerer dårlig med dogmet om individkonkurranse som ett av de sentrale evolusjonsdrivende prinsipper. Det er her Fishers og Hamiltons prinsipp om slektskapsseleksjon kommer inn. Hamiltons regel formulerer en enkel matematisk sammenheng mellom slektskap og graden av altruistiske handlinger basert på den forutsetning at man generelt vil være mer villig til oppofrende innsats overfor individer som bærer en stor andel av de samme gener som vi selv. Utfra denne genetiske kalkyle vil det ”lønne seg” å ofre sitt eget liv dersom dette kan redde minst tre søsken eller tre av ens egne barn. Dette fordi hver av søsknene eller barna bærer halvparten av dine gener, slik at denne type altruisme totalt sett maksimerer andel egne gener som kan overføres til senere generasjoner. Empatien og den handling som utløses av denne er altså fundert på en rasjonell, genetisk (og ubevisst) kalkyle. I fortsettelsen av dette kommer så den type oppofrende handlinger man kan se hos sosiale organismer basert på gjensidig altruisme. Jeg hjelper deg fordi jeg venter en gjenytelse, jeg hjelper deg i dag fordi du hjalp meg i går (eller fordi du da kanskje vil hjelpe meg i morgen). Effekten av dette blir altruistiske gjerninger, ofte til fellesskapets beste, hvilket kan være greit nok om man ser det pragmatisk og mener at det er handlingen som teller. Dawkins’ budskap er at motivet dypest sett alltid er egoistisk, den altruistiske handling eksisterer bare i den grad den er til individets beste. De gode følelser er altså et redskap for en genetisk egoisme, og det er en bitter pille å svelge. I alle fall for vår egen art vil de fleste ikke uten videre godta at det er gjerningen som teller; glansen forsvinner fra dåden dersom den er egoistisk motivert.

Det er enkelte utsagn som er spesielt tunge å fordøye i Det egoistiske genet, spesielt utsagnet om at vi er genstyrte roboter og «overlevelsesmaskiner». Dette er et sentralt argument i hele boka. Dawkins unntar på ingen måte mennesket fra denne karakteristikken, men understreker tvert imot at dette er et fundamentalt prinsipp for alt liv. Det er unektelig nærliggende å tolke dette dit hen at vi er totalt underlagt genenes biokjemiske vilje og at den genetiske determinisme er absolutt. Dawkins selv argumenterer altså mot dette. Genetiske effekter er først og fremst snakk om en statistisk sannsynlighet i den forstand at en gitt type gener eller genvarianter vil ha en tendens til en gitt type effekter (også adferd), men dette er ingen absolutt nødvendighet. Dawkins trekker altså ikke noen genetisk fatalisme ut av sin metafor om de egoistiske gener og innrømmer mennesket en særstilling, hvilket leder ham til det som var førsteutgavens sluttord: ”Vi er konstruert som genmaskiner og kultivert som mem-maskiner, men vi har kraft til å vende oss mot våre skapere. Vi, alene på Jorden, kan gjøre opprør mot de selviske replikatorer” (vi skal straks komme tilbake til begrepet meme). Dette halmstrå til de som følte at jeg’et var tømt for innhold etter å ha lest Dawkins’ massive argument for genetisk allmakt, ble også angrepet av de som anså seg som større ultradarwinister enn Dawkins selv. Var ikke dette argumentet en slags bløtaktig retrett etter en brilliant argumentasjon for en rent mekanistisk og materialistisk forklaring også på menneskets gjøren og laden – en ren Münchausen-manøver? Blir det ikke også et filosofisk vakuum rundt viljen og evnen til dette opprøret? Nei, fastholder Dawkins i en fyldig kommentar (se sluttnotene) til nettopp dette sentrale spørsmålet, det er fullt mulig å argumentere for geners betydning uten å gjøre seg til talsmann for noen genetisk total-determinisme.

Da Charles Darwin lanserte Om artenes opprinnelse i 1859, var han påpasselig med å holde mennesket utenfor, selv om han naturligvis (som de fleste lesere) innså at hans vidtrekkende konklusjoner nødvendigvis også måtte omfatte vår art. Vi møter mennesket kun avslutningsvis gjennom en vag antydning om at “Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie.” Dawkins har heller ikke menneskelig adferd som noe primært anliggende, men i motsetning til Darwin trekker han uten blygsel generelle konklusjoner også på menneskelige motiver og handlinger. Er han så blind for det åpenbare faktum at mennesket har en kultur, et språk, en normativ moral, samvittighet, empati og nostalgi, produserer storslått litteratur, gråter av glede og sorg, lytter til musikk, henføres av drama og sågar kan avstå frivillig fra å føre egne gener videre – kort sagt at mye ved våre liv synes å reflektere alt annet enn et genetisk diktat? Det er han definitivt ikke.



Dawkins’ primære anliggende er å argumentere for prinsippet bak genenes videreføring og hva dette betyr for liv generelt og for evolusjonen spesielt. Genet er seleksjonsenheten, og det er kun gjennom forskjeller på gen-nivå at et individ er bedre tilpasset enn et annet. Det er også ved endringer i gener selv (mutasjoner) eller forekomst av ulike gen-utgaver at evolusjonen foregår. Siden også vår art er blitt til gjennom evolusjonens langsomme prosesser (våre forfedre skilte trolig lag med dvergsjimpansen for drøyt 7 millioner år siden) og vi først kan snakke om noen egentlig kultur bare for de siste 50 000 år av vår historie, blir naturligvis spørsmålet hvilken relevans denne gensentrerte anskuelsen har for oss. Er mennesket primært natur eller kultur? Dette er det spørsmålet som først og fremst ble brakt på banen året før Dawkins kom ut med Det egoistiske genet. Da (1975) lanserte nemlig Edward Wilson sin Sociobiology; The new synthesis, en bok som ved siden av Det egoistiske genet står som ny-darwinismens fremste forsøk på å erobre territorium som tradisjonelt har hørt inn under psykologiens, sosiologiens og antropologiens domene. Wilson går vesentlig lengre enn Dawkins i å forklare menneskelig adferd utfra darwinistiske, biologisk rasjonelle motiver – og ved analogier til dyr. At Wilson og Dawkins gjensidig utdyper hverandres argumentasjon er imidlertid klart. Likevel er slett ikke Dawkins blind for det faktum at vår adferd i mangt synes å være preget av kulturelle endringer mer enn genetiske. Fremfor alt er det åpenbart at der hvor den genetiske evolusjonen jobber under et tidsperspektiv på årtusener, løper den kulturelle evolusjonen foran med syvmilsstøvler. Det er her Dawkins trekker begrepet meme (stum e) opp av hatten, en fonetisk hybrid mellom gene og memory. Ideer og kulturelle nyvinninger overføres på en måte som overflatisk kan minne om genetisk seleksjon, men som verken er materiell på samme måte (skjønt memer må påvirke nevroner – og vise versa) eller behøver å innebære løfter om økt overlevelse eller økt reproduksjon for å spres. Memer er ikke klart definerte enheter, men kan omfatte ulike kulturelle aspekter som ofte utvikler seg med en forbløffende hastighet. Språkutvikling er et godt eksempel. Språkevne er genetisk betinget, men de ulike språk, ordforråd og ordvalg er en rent kulturell affære. Moter, normer, humor og verdisyn er andre eksempler på kulturell evolusjon løsrevet fra genene. Selv en biologisk urkraft som seksuell adferd er underkastet den samme, raske “evolusjonen” gjennom kulturelle memer. Gårsdagens tabuer er dagens normer. Forøvrig er begrepet meme i seg selv et godt eksempel på et meme med stor spredningsevne.

Knapt noe område har gjennomgått en slik rivende utvikling som genetikk og adferdsbiologi. Siden førsteutgaven kom i 1976 har hyllemetre med nye innsikter innen geners funksjon og betydning kommet til. 25 år etter førsteutgaven ble nyheten sluppet om at det menneskelige genom (vårt totale kjerne-DNA) var (nesten) ferdig sekvensert. Man kjente nå den fullstendige rekkefølgen av de drøyt tre milliarder basepar som utgjør den fysiske oppskriften på et menneske – og som finnes i hver av våre celler. Det store budskapet var likevel at vi etter alt å dømme bare hadde omlag 30 000 gener, hvilket var omtrent det samme som en mus, det dobbelte av en bananflue og langt mindre enn de nær 100 000 gener som man tidligere antok krevdes for å konstruere et menneske. Dette beskjedne antall gener ble av enkelte tolket dit hen at den typen genetisk makt som Dawkins gjør seg til talsmann for ikke kan være korrekt. Sett på bakgrunn av dette og den enorme kunnskapsøkning som har skjedd på disse drøyt 25 år er det relevant å spørre om ikke Dawkins’ argumenter representerer en tilbakelagt epoke. Paradoksalt nok, kanskje, gjør de ikke det. Vi vet at gener i større grad fungerer innenfor et hierarki der noen gener styrer over andre, vi vet også at gener virker i et samspill med proteiner. Likevel synes vi siden 1976 definitivt å ha entret genenes tidsalder, noe den stadige strøm av ”genet for …” –overskrifter vitner om. Genene synes å ha blitt vår tids skjebne.

Dawkins bemerker selv et sted i sin tekst at han ikke ser den store forskjellen på rent faglig og populærfaglig formidling. Populærfaglig formidling av den typen som Det egoistiske genet representerer en syntese av eksisterende kunnskap presentert i ny innpakning og et klarere lys, og denne boka med alle sine spissformuleringer og utfordrende metaforer har bidratt til en underskog av vitenskapelige arbeider som analyserer organismers adferd gjennom Dawkins’ genetiske briller. Det er ingen overdrivelse å si at dette har generert fundamentalt nye innsikter på mange områder. Som reduksjonistisk metode har det vært en meget vellykket betraktningsmåte for å forstå samspillet mellom gener og individer. Det spørsmålet vi sitter igjen med er så om Dawkins har oversett noe vesentlig nettopp fordi han har rettet fokus mot cellekjernens indre. Er virkelig ikke en organisme, og spesielt ikke mennesket, mer enn summen av sine gener? Jo visst. Dawkins gir ikke noe uttømmende svar på det gamle spørsmålet: Hva er et menneske? Det har heller ikke vært hans primære anliggende. Han har argumentert med skarp penn og patos for en betraktningsmåte som gir en type innsikt, men altså ikke noe helt bilde av mennesket.

Dawkins’ synspunkter er logisk og faglig begrunnet og lar seg derfor ikke enkelt avfeie. Samtidig volder hans ensidig materielle verdensbilde ikke bare et problem for de med en metafysisk lengsel, det vil også for mange utfordre selve meningsbegrepet. De basale og eksistensielle spørsmål som både denne og andre av hans bøker reiser er grunnen til at det finnes rundt 7000 netthenvisninger til Dawkins, og det gjør ham til en av de mest innflytelsesrike og siterte naturvitere i nyere tid. Samtidig som Dawkins er gjort til hovedmotstander av mange som har et mer «holistisk»eller metafysisk menneskesyn på sin agenda, er han i betydelig grad misforstått og feilsitert – rett og slett fordi mange kjenner Dawkins fra sekundærhenvisninger. Fordi Dawkins er så sentral og kontroversiell, og fordi hans utfordringer er mer aktuelle enn noensinne i «genenes tidsalder», er det prisverdig at vi nå endelig har fått en norsk oversettelse.