Espen Schanning

STRAFF

November 1974. Det er kaldt høstvær med nattefrost. Myrene i skogen er våte og halvfrosne. Av grunner jeg i dag ikke kan huske (og i alle fall ikke lenger bifaller) befinner jeg meg på militærpolitiskolen ved Håkonsvern. Vi ligger i treningsleir et sted utenfor Bergen. En natt blir vi vekket uten varsel. Vi skal på nattmanøver, åle oss i myrene.

 

Vi får beskjed om helst å holde oss nede i våte, kalde søkk. Det er iskaldt. Det går ikke lang tid før vi alle er blåfrosne. Etter et par timers lidelse sprekker en av mine medelever. Han roper på hjelp, orker ikke mer, gråter sågar. Ansvarshavende fenrik løper bort til ham og ser foraktelig ned på ham. Dernest setter han støvelhælen rolig på nakken hans og kyler ansiktet hans ned i myra så søla skvetter, samtidig som han roper ut så alle skal høre det: «Det skal gjøre vondt! Hører du, gutt, det skal gjøre vondt!»
Slik skulle menn bli menn i forsvaret i 1974. Når jeg her griper fatt i denne hendelsen, er det imidlertid på grunn av dens noe uklare status. Fenriken påførte gutten et tilsiktet onde, men det er ikke dermed klart at vi må kalle hans reaksjon for straff. Normalt snakker vi om straff som en reaksjon på en bestemt forseelse. I tilfellet ovenfor kan man nok si at gutten fikk straff for sin «sutring»: Tøffe gutter gråter og klager ikke; den slags oppførsel er ulovlig og straffes derfor hardt og brutalt. Men det ligger også noe annet i fenrikens utrop: Vi militærpolitiaspiranter skulle herdes. Og for å herdes måtte vi gjennomleve det vonde. På samme måte som det ofte vil gjøre vondt å trene seg til å bli en god 800-meterløper, vil det gjøre vondt å trene seg opp til å tåle kulde når man åler seg i myrene. Det vil ikke være rimelig å kalle den slags øvelser for straff. Straff skal gjøre vondt, men alt som gjør vondt er ikke straff. Straff er en tilsiktet påføring av et onde som reaksjon på at man har brutt en norm.
Straff er derfor investering i pine. Man benytter smerte, eller trussel om å påføre smerte, for å oppnå noe (f.eks. få hevn, forhindre lovbrudd, korrigere atferd). I vår kultur har vi et ambivalent forhold til straff. Vi liker ikke å bruke slike midler, men ofte ser vi ingen annen utvei. Straffen er et nødvendig onde. Det er ikke bare i strafferetten det er slik, selv om det naturligvis er her denne problematikken er mest synlig. Straff benyttes for eksempel også gjerne i familien og på skolen. Ofte finner vi her de samme problemstillinger som i strafferetten: Bør man straffe? Hvem bør straffes? Hvem bør straffe? Hva bør man benytte som straff? Hvor hard bør straffen være? Bør trusler om straff alltid følges opp? Svaret på slike spørsmål kan helt eller delvis søkes besvart ved hjelp av religiøse, filosofiske, pedagogiske, psykologiske, medisinske eller politiske argumenter. Straff har derfor mange artikulasjonsfelter og er knyttet til et bredt spekter av fagfelter.
Tanken bak denne boken har vært å la ulike personer fra forskjellige ståsteder skrive om straff. Bidragsyterne kommer derfor fra forskjellige fagområder: Etnologi, pedagogikk, rettssosiologi, kriminologi, teologi, filosofi, historie og idéhistorie. I tillegg inneholder boken et bidrag fra en innsatt. Jeg har forsøkt å ordne bidragene slik at de beveger seg fra det strafferettslige feltet og utover i samfunnet for øvrig.
Den starter derfor med det som lenge var strafferettens «hjertebarn», nemlig dødsstraffen. Det er i år 100 år siden dødsstraffen ble opphevet her i Norge, og Erik Holien viser oss hvilken funksjon dødsstraffen hadde, hvordan den ofte var koplet til ulike former for kroppslig tortur og hvordan norske dødsstraffritualer sto i forhold til slike praksiser i Europa for øvrig. Holien diskuterer også hvorfor dødsstraffen ble avskaffet i Norge i 1902, mens den andre steder ble opprettholdt mye lenger (fram til 1964 i England og 1977 i Frankrike). USA driver som kjent med slikt ennå.
Ragnar Hauge tar dernest over hvor Holien slutter. Fengselet har erstattet skafottet, og Hauge tar for seg synet på bruken av fengsel og lignende institusjoner på 1900-tallet og fram til i dag. Han viser hvordan utviklingen innenfor straffelovgivningen følger bestemte politiske konjunkturer og påpeker særskilte forskyvninger i hvem som fungerer som strafferettspleiens støttespillere: Mens det fram til 2. verdenskrig var samfunnsforsvaret som sto i fokus og juristene var de dominerende ekspertene, overtok etter hvert behandlingsideologien i 1950-årene med samfunnsvitenskapene som viktigste alliansepartnere. De siste 30 årene er imidlertid kriminalpolitikken blitt mer «politisert», dvs. den er blitt et partipolitisk anliggende der man appellerer til utryggheten hos «folk flest». Dette har ført til en hardere linje: Man vil straffe mer og flere.
Denne nære sammenhengen mellom politikk og strafferettspleie eksemplifiserer historikeren Erling Sandmo ved å gå inn på Høyesteretts behandling av en konkret sak fra 1920. Med utgangspunkt i en helt ubetydelig sak – der en 38 år gammel mann hadde overtrådt løsgjengerloven – får Sandmo fram hvordan Høyesterett er knyttet til samfunnet som helhet. Man ville få bukt med drikkfeldigheten og dens skadelige konsekvenser for samfunnet, og Høyesterett overprøvde her ikke bare en lavere retts straffeutmåling, men benyttet sin myndighet til å følge opp det politiske prosjektet om å sperre inne og eventuelt forbedre personer som forstyrret samfunnets ro og orden. Med sin definisjonsmakt i den enkelte konkrete sak spiller Høyesterett en avgjørende politisk rolle.
Definisjonsmakten er ikke mindre viktig i spørsmålet om fanger skal kunne innvilges prøveløslatelse. Yngvil Grøvdal gjennomgår hvordan ordningen med prøveløslatelse er blitt begrunnet og forvaltet de hundre årene vi har hatt den. Mens prøveløslatelse opprinnelig nærmest var obligatorisk, har fangene de siste årene måttet kvalifisere seg til den. Om en fange skal innrømmes prøveløslatelse er med andre ord avhengig av hvordan fengselsmyndigheten definerer ham. Defineres han som «vanskelig» eller «farlig» må han sitte tiden ut.
De ovennevnte artiklene skildrer på ulike vis den historiske bakgrunnen for hvorfor vår strafferett i dag ser ut slik den gjør. De to neste artiklene tar opp fengselsstraffens virkninger. Arve-Einar Hansen har sittet 10 år på lukket anstalt og vet derfor det meste om hvordan det oppleves å bli straffet. Vi får her et innblikk i hvordan det oppleves å bli berøvet de mest elementære goder vi andre tar som en selvfølge. Restriktive tiltak som for oss kan synes som småting og bagateller, kan være livsviktige for fanger som må klamre seg til det lille de har. Rekken av små krenkelser bygger seg opp og kan få sitt utløp i utblåsninger overfor små enkeltsaker. Samtidig påpeker Hansen at fengselsmyndighetene ikke vet stort om hva fanger gjør, tenker og sier. For det eksisterer en grunnleggende mistillit mellom fanger og fengselspersonell, og fangene søker derfor ofte å holde informasjonene for seg selv. Det fengselsmyndighetene vet – eller tror de vet – om fanger er derfor basert på filtrert informasjon, gjetninger og direkte løgn.
Forholdet mellom betjenter og fanger står også sentralt i Yngvil Grøvdals feltarbeid i Botsfengselet. Grøvdal har intervjuet fengselsbetjenter om hvordan de opplever å arbeide i fengsel. Og resultatet er tankevekkende. Fengselsoppholdet er ikke en psykisk påkjenning bare for de innsatte, men også for de ansatte. Det er ikke alltid like lett å være straffens håndhever. Jobben innebærer jo daglig å foreta kontroller og iverksette tiltak som i samfunnet ellers ville bli ansett for å være upassende, krenkende eller direkte uforskammede. Betjentene må derfor ofte benytte ulike fluktlinjer for ikke å oppfatte seg selv som «drittsekker».
Etter å ha fokusert på den tradisjonelle strafferettens teori og praksis, beveger vi oss i de neste to artiklene ut i strafferettens randsone. Først undersøker Kjersti Ericsson hvordan man det siste hundreåret har forholdt seg til barne- og ungdomskriminaliteten. Man forsøkte å løfte de unge ut av strafferetten for å gi dem et annet og alternativt «tilbud». Man skulle ikke straffe, men behandle og oppdra. Ifølge Ericsson har imidlertid disse alternativene vært preget av den straffetenkningen de skulle være alternativer til. Når det kom til stykket, var det ikke så lett å oppdra uten straff, og de anstalter som ble opprettet for å ta seg av vanskelig ungdom fikk derfor et straffende preg. Slike tiltak kunne dermed også begrunnes allmennpreventivt, dvs. de skulle ha avskrekkende virkninger på andre ungdommer. Man har nok forsøkt å ta hånd om og hjelpe «uskikkelig» ungdom ved å ta dem under en «høneklukkende» vinge, men man har samtidig forsøkt å kontrollere og disiplinere dem med et avskrekkende «ravneblikk».
Denne foruroligende blandingen av behandling og straff er også tema for undertegnedes artikkel om den nye forvaringsordningen. Tradisjonelt var sikring ikke straff. Det var en form for særreaksjon overfor personer man anså for å være så «farlige» at de måtte sperres inne. Sikringsinstituttet var derfor en slags gjøkunge i strafferetten; poenget var ikke å straffe lovbryteren, men å beskytte samfunnet. I dag har man erstattet sikringen av tilregnelige lovbrytere med «forvaring», men samtidig har man omdefinert denne reaksjonsformen til straff. Ja, mer enn det: I den nye straffegjennomføringsloven har man tatt nye skritt i retning av å ville oppdra og behandle disse angivelig «farlige» fangene. Straff og behandling går her hånd i hånd. Undertegnede forsøker å påvise urettferdigheten i en slik ordning.
Dermed er vi også på vei over i grunnlagsproblemene i forbindelse med straff. Vi beveger oss med andre ord enda lenger ut av strafferetten for å reflektere over dens forutsetninger. Kristendommen har fungert – og fungerer – som en av de viktigste premissleverandørene for bruken av straff. Interessant i denne sammenheng er Paul Leer-Salvesens tanker om «forsoning». Leer-Salvesen hevder at dommer som utelukkende er begrunnet i forestillingen om rettferdig gjengjeldelse ikke bidrar til forsoning. Med utgangspunkt i et abstrakt lovverk utmåler dommeren her mengden straff ut fra lovbruddets grovhet og graden av ond vilje i gjerningsøyeblikket. Den konkrete lovbryteren blir på et vis borte i denne kalkulerende og kjølige beregningskunsten. Den «barmhjertige» dommer derimot setter søkelyset på gjerningspersonen og den livssituasjonen han befinner seg i. Ifølge Leer-Salvesen kan en slik barmhjertighet utmerket godt kombineres med straff. Men da må den tildelte straffen være rettferdig: Dommeren må møte gjerningsmannen som et medmenneske på lik linje med ham selv. Han må ikke behandle lovbryteren med bind for øynene og med gjengjeldende virkemidler, men se ham i øynene og være beredt til å la mildhet og tilgivelse få komme til orde.
Det er også lovbryteren som står sentralt i Kjetil Hafstads artikkel om vekselvirkningene mellom straff og kristendom. Kjernen i kristen tro er evangeliet, troen på forsoning, anerkjennelse og kjærlighet på tross av hva det enkelte menneske makter og på tross av hva han eller hun steller i stand for seg selv og andre. Kristendommen har derfor hele tiden satt forbryterens person i sentrum for oppmerksomheten. Men Hafstad viser også hvordan kristendom og straff har nære bånd til hverandre. Man kan like det eller ikke, men bibelen er spekket med fortellinger der straff inngår som vesentlige ingredienser. Hafstad henter fram en rekke slike tekststeder og forsøker å forklare hvilke forestillinger som ligger til grunn for dem. Dette kristne arvegodset utgjør en vesentlig del av de mer eller mindre bevisste forestillinger som i dag gjør seg gjeldende i forbindelse med trusler om og bruk av straff.
Når man i dag skal lete etter offentlige begrunnelser for hvorfor vi straffer, er det imidlertid først og fremst verdslige teorier som anføres. Straff blir da et moralsk problem som søkes løst ved hjelp av filosofiske refleksjoner. Dette området har dessverre vært et forsømt felt i norsk filosofi, og det er derfor desto gledeligere at filosofen Kjell Eyvind Johansen har fordypet seg i dette kompliserte feltet. Med stor kyndighet og skarpsinn fører han oss inn i hvilke filosofiske problemstillinger og dilemmaer vi havner i når vi forsøker å begrunne hvorfor vi må true med, idømme og iverksette straff. Våre forestillinger om skyld og fri vilje, allmennprevensjon og nytte, beskyttelse og selvforsvar, settes her under lupen, og noen hver kan etter å ha lest Johansens analyser komme i tvil om hvordan vi eventuelt bør begrunne vårt straffesystem.
Strafferetten har altså vært – og er –uløselig knyttet til samfunnet omkring. Ikke bare fordi den formidler det til enhver tid rådende politiske klima, men også fordi den bygger på et verdigrunnlag som er utbredt i vårt samfunn. Derfor kan det neppe være overraskende for noen at vi finner bruk av og trusler om straff på andre områder enn i strafferetten. De to siste artiklene tar for seg dette utenomrettslige feltet. Anne Helene Utgaard behandler straff i barneoppdragelsen. Hun forsøker å vise at ulike syn på mennesket, oppdragelsens formål og forholdet mellom individ og samfunn henger sammen med forskjellige holdninger når det gjelder bruk av straff. Man kan for eksempel mene at mennesket best kan styres utenfra, at oppdragelsen skal fremme barns lydighet og primært tjene samfunnets behov. Da vil straff og belønning være viktige virkemidler. Eller man kan mene at mennesker best styres innenfra, ved læring gjennom egne erfaringer, at barn må få utfolde seg fritt og at individets rett går foran samfunnets. Her vil bruk av straff være unødvendig og skadelig. Ved hjelp av en rekke konkrete eksempler viser Utgaard oss at det er mulig å meisle ut «en tredje vei», der barna ikke overlates til seg selv, men heller ikke utsettes for hensiktsløse straffetiltak.
Det er også barn og ungdom som er tema for bokens siste kapittel, men her er det snakk om straff i skolen. Arne Bugge Amundsen gjennomgår hvilke praksiser og diskurser som lå til grunn for den fysiske skolestraffen og hva som førte til dens opphør. Vi kan nok i dag (med rette) forskrekkes over barbariske tilstander i fortidens skolestuer, men Amundsen forsøker å ga bakom det utviklingsoptimistiske perspektivet som gjerne blir forutsatt når man skriver om straff i skolen som en historie om veien fra mørke til lys. Amundsen forsøker å vise hvilke politiske, pedagogiske og ikke minst religiøse diskurser kroppsstraffene inngikk i og var en del av. 1700-tallets skoler skulle være «den hellige ånds verksteder», og læreren var en slags «fader» som hadde et guddommelig mandat til å refse og straffe uskikkelige «sønner».
Med denne siste artikkelen om skolestraff er ringen sluttet: Boken begynner og ender med kroppsstraffene. Det er neppe noen tilfeldighet at avskaffelsen av dødsstraff og tortur gikk hånd i hånd med avskaffelsen av fysisk straff i hjem og skole. Bruk av straff er uløselig knyttet til de rådende rettslige, politiske, religiøse, filosofiske og pedagogiske strømningene i samfunnet. Denne boken er et bidrag til å kaste lys over denne veven av forbindelser og krysningspunkter.
Bidragsyterne har ikke noe felles syn på straff. Men forhåpentligvis kan denne bokens ulike perspektiver være vektige innspill i samfunnsdebatten omkring bruk av straff på forskjellige områder. Bruk av straff er en altfor alvorlig ting til at den skal kunne foregå utematisert.

Espen Schaanning