Bokkategorier
- Dokumentar
- Etikk
- Filosofi/idehistorie
- Gavebøker/skjønnlitt.
- Historie
- Kulturhistorie
- Lærebok
- Populærvitenskap
- Religion/livssyn
- Samtid/debatt
Bokserier
Arne Johan Vetlesen
Fra boka SPØKELSE!
Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie
Hvis det nu ved midnatstid – dragernes og djævlenes baktalte time – kun var gnomen som drak sig utørst paa oljen i min lampe –
Hvis det kun var ammen som med enstonig sang dysset et dødfødt barn til ro i min fars rustning –
Hvis det kun var lanseknektens skelet inde i panelet som dunket med pande, albuer og knær –
Hvis det kun var min bedstefar som steg ut av sin morkne ramme og dyppet stridshansken i vievandskarret –
(Fra “Det gotiske kammer” av Aloysius Bertrand, oversatt av Reidar Øksnevad)
Spøkelser er gåtefulle
En novemberkveld i 1971 kjørte en gruppe Hells Angels-medlemmer sørover fra London på A 607. Målet var en liten kirke, som skulle være hjemsøkt av et spøkelse i kirketårnet, og dette var en slags manndomsprøve for å vise at de ikke lot seg skremme av et skarve spøkelse.
Etter å ha bygget opp motet på en pub i nærheten, dro de ut til kirken. Gudshuset var ulåst og det var ikke vanskelig å komme inn. En av gjengen bestemte seg for å sjekke om det var noe altervin i sakristiet, mens de andre begynte å klatre opp i kirketårnet. Halvveis oppe begynte en av dem å banne kraftig. I mørket hadde han fått hånden borti en klissen greie, men da lommelyktene ble slått på, så de at det var blod. Først tenkte de at han måtte ha revet seg opp på en spiker eller noe annet skarpt, men de fant ikke sår og det viste seg at blodet kom dryppende ovenfra.
Et øyeblikk senere stod alle med skjelvende knær nede i kirkerommet igjen. En av dem hadde til og med mistet hjelmen sin da de løp nedover trappa. De så på hverandre. Ble det kjent at de hadde rømt uten å få med seg hjelmen, ville de bli til latter for resten av livet. På skjelvende ben gikk et par av dem oppover trappa på nytt. Hjelmen fant de, men ikke noe annet - ikke spor av blod. I trappa lå støvlaget tykt. Like etter dro en skremt gjeng motorsyklister tilbake mot London.
Blod som drypper nedover trappa i mørket er skremmende i seg selv uten at en skikkelse behøver vise seg. Det er som et varsel om noe grufullt som har skjedd eller kan skje. Etterpå er blodet sporløst forsvunnet. I andre fortellinger kan det være helt omvendt; blodflekken lar seg ikke vaske bort. Den ligger der som et evig minne om et skjendig mord.
Spøkelsene kan opptre på utallige måter, en skygge utenfor vinduet, et fjernt skrik i skogen, tassende trinn på loftet. Munken i Nidarosdomen skal ha gitt seg til kjenne som lyden av et gregoriansk kor, på Elingård i Onsøy skal det være et spøkelse som bare kan sanses som en spesiell, alderdommelig parfymeduft. Det lakenkledde spøkelset med store sorte øyne, som er vanlig i vitsetegninger og tegneserier, er faktisk et sjeldent eksemplar av arten. Det eneste alle spøkelser har til felles er at de bryter naturlover. De kan forsvinne på en uforklarlig måte, slik blodflekken i tårntrappa gjorde, men de kan også gå over nysnø uten å sette spor eller gjennom låste dører, de kan fortelle ting som ingen levende lenger vet om eller omskape seg til dyreskikkelse. Dette overnaturlige elementet må de likevel ha, ellers kan de bare bortforklares som helt alminnelige naturfenomener.
Det ligger i spøkelsesfortellingenes funksjon at spøkelset skal være mystisk, ubegripelig og uforklarlig. Et poeng i de fleste spøkelseshistorier er nettopp å etterlate tilhørerne i usikkerhet. Dette gjør det umulig å lage en god definisjon eller klassifikasjon av spøkelser, men heldigvis kan vi likevel både definere og klassifisere spøkelseshistorier, og vi kan liste opp de forestillingene om spøkelser vi finner i fortellingene.
Når novembertåka driver innover de sunkne gravene på den nedlagte kirkegården, ser det nesten ut som hvite skygger stiger opp og glir flakkende innover mot den mørke granskogen. Et enkelt fugleskrik høres, som en sjel i dødsangst…
Ordet spøkelse skaper bilder i oss, og det er disse bildene denne boka handler om. Vi er ikke interessert i å avgjøre om spøkelser virkelig finnes eller om de bare er “dum overtro”. For en folklorist er det spøkelset som kulturutrykk som er interessant: Hvorfor forteller vi fremdeles spøkelseshistorier?
Helt fra 1700-tallet er det stadig blitt sagt at spøkelsene var på vei ut. En forfatter erklærte at spøkelsenes tid var over da engelskmennene sluttet å bygge kaminer i husene sine. Det ville ikke gå an å fortelle spøkelseshistorier foran en radiator. Og de fleste mente at det elektriske lyset ville fordrive spøkelsene sammen med huldra og nissen. Men selv om andre overnaturlige vesener gikk ut på dato og ble rene eventyrfigurer, kom gjengangerne stadig igjen, spøkelsene var ikke døde! Tvert imot, vi har statistikk som viser at troen på spøkelser vokser, særlig i USA og England. Fremdeles er det et lite mindretall som nå og da ser sjøormer, engler og djevler, men det blir bare bagateller mot alle de spøkelsesobservasjonene som, ifølge enkelte sider på Internett, blir gjort hver eneste dag. Norge har nok et skrinnere jordsmonn for spøkelser. Når norske aviser kan fortelle at det spøker rundt omkring i landet, er det vanligvis fordi det er lite annet stoff å fylle sidene med. Denne fattigdommen på spøkelser kan kanskje komme av at vi ikke har mange gamle hus. Trehus blir ikke like gamle som murhus. Vi har heller ikke mange herregårder og slott, men, som en forfatter skrev for snart hundre år siden “...det er jo ikke urimeligere at bortvandrede slegters mennesker igjen færdes over jorden i en avsides fjeldbygd i sine dragter og med sit utstyr, end at de med raslende sværd og knitrende silkekjoler summer om natten på Stockholms slot.”
I denne boka tar vi ikke spøkelsene helt på alvor, trass i at spøkelsene selv oppfatter seg
dødsalvorlig. Blir de latterlige, mister de troverdigheten, og da kan de ikke skremme noen. Derfor vet en god spøkelseshistorieforteller at han må fortelle med gravalvor og nesten vitenskapelig saklighet, selv om fortellingen er lånt eller diktet opp av ham selv.
Spøkelser har mange navn
Skrømt og spøkeri er ord vi bruker om noe ubestemt overnaturlig. Når man sier at det spøker et sted, betyr det bare at det foregår noe der som ikke kan ha en naturlig forklaring. Dersom et sted er hjemsøkt, betyr det at en gjenganger søker tilbake dit fra graven. Likevel er det vanligst å bruke ordet spøkelse i samme betydning som gjenganger, dødning, gespenst eller med andre ord: noe som gir seg til kjenne etter døden.
Spøkelse er et ord vi har lånt fra plattysk, Spökels. Det er avledet av verbet å spøke (spôken) som betydde å gå igjen eller lage bråk og leven.
Dauding eller dødning blir mest brukt om gjengangere av det fysiske slaget - lik som står opp av graven og vandrer rundt.
Gjenganger (nynorsk attgangar) er en som går igjen eller kommer igjen fra graven. Det stedet han går til, blir hjemsøkt. Ordet gjenganger blir ofte brukt når spøkelset er identifisert som en kjent avdød person. Gjenferd har omtrent samme betydning, men er mindre personlig.
Gast er et eldre norsk ord som kanskje fremdeles brukes i enkelte dialekter. Det henger sammen med tysk Geist og engelsk Ghost. Ordet geist ble tidligere brukt for ånd eller spøkelse også på norsk.
Gespenst er et alderdommelig ord som bare blir brukt litterært, for eksempel av Gabriel Scott. Det er lånt fra tysk og betyr det samme som spøkelse, men det er opprinnelig laget av et ord som betydde å lokke eller dra.
Draug var det vanligste ordet for spøkelse i gammelnorsk. Nå bruker vi draug om et havvette eller gjengangeren etter en druknet. Ordet skal visstnok komme av et gammelt verb som betydde å skade eller herje.
Fantom kommer fra et gresk ord som betyr drømmesyn. I eldre litteratur ble det også brukt om en ånd eller spøkelse. Nå har en kjent tegneserie overtatt ordet.
Vandød er et nytt ord, laget som oversettelse av det engelske Undead.
Nåe er et halvglemt ord som betydde lik eller dauding. Det brukes nå bare i sammensetninger: nåbleik betyr bleik som et lik, nålys er et svakt, blålig lys som varsler dødsfall.
Omhandlede bøker:
