Ludvig Wittgenstein

Øystein Hides innledning til Zettel

Innledning



There’s a bit of magic

in everything,

and then some loss

to even things out.

LOU REED



Ludwig Josef Johann Wittgenstein (26.04.1889 - 29.04.1951) fikk etterhvert plass som en av forrige århundres mest omtalte filosofer. Tractatus Logico-Philosophicus og den posthumt utgitte Filosofiske Undersøkelser, har nærmest fått status som to av vår tids filosofiske klassikere. Ved sin død etterlot Wittgenstein seg en mengde manuskriptbøker, maskinskrevet (diktert) materiale, notater, adskillige utklipp, og lignende. Hans testamentforvaltere, og etter hvert også deres etterfølgere, har helt frem til våre dager arbeidet med å katalogisere og publisere dette materialet.

 

Fragmentene som er samlet i Zettel stammer i all hovedsak fra perioden 1945-1948. Altså etter at første del av Filosofiske Undersøkelser ble skrevet (1936), og samtidig med opprinnelsen til det tekstmaterialet vi nå kjenner som andre del av Filosofiske Undersøkelser. Zettel er også en meget spesiell utgivelse, selv i denne filosofens tilfelle. En bunke lapper, klippet ut fra utallige maskinskrevne sider, ble funnet i en eske blant Wittgensteins etterlatenskaper, etter hans død. Esken var merket med ”Zettel”, som på norsk kanskje best kan oversettes med ”lapper”. Det maskinskrevne materialet var i stor grad resultatet av diktater, og de utklipte lappene var av Wittgenstein selv påført mengder med innskytelser, overstrykninger og kommentarer. Lappene ble etter hvert satt sammen i en mer tematisk rekkefølge, og Zettel, slik den her presenteres, ble første gang utgitt i en tysk-engelsk parallellutgave i 1967.
Som det nevnes i ’utgivers forord’ vet vi ikke om Wittgenstein selv ville valgt denne rekkefølgen på fragmentene. Det er heller ikke sikkert at han ønsket en slik utgivelse overhodet. Etter egne kommentarer å dømme, bl.a. i tilknytning til Filosofiske Undersøkelser, vet vi imidlertid at han svært sjelden uttrykte tilfredshet i forbindelse med noen av sine mer sammenhengende skriftarbeider. Denne holdningen er etter hvert, særlig av de som kjente ham personlig, blitt tolket som et resultat av hans særegne personlighet. Stadig rastløs, stadig søkende, kravstor langt over alle grenser for hva som regnes som sømmelig – overfor andre, men først og fremst overfor seg selv. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her, men for de som er interessert i et mer helhetlig innblikk i Wittgensteins personlighet vil jeg anbefale Ray Monks omfattende biografi The Duty of Genius.
Wittgensteins skrifter inndeles vanligvis i følgende fire kategorier:

(1) manuskripter, (2) typoskrifter, (3) samlinger, og (4) verk

(1) Manuskriptene utgjør den største mengden av Wittgensteins forfatterskap. Herunder finner vi håndskrevet materiale, og bøkene er skrevet både i Geheimschrift og vanlig skrift. Disse utgjør forarbeidet for det som senere dikteres i (2) typoskriftene. Ved gjennomlesning av disse igjen, valgte Wittgenstein ut passasjer han mente kunne arbeides videre med, og la derfor dette materialet sammen til (3) samlinger, som er navngitte samlinger av fragmenter. Som regel førte disse igjen til påbegynnelsen av nye (1) manuskripter, og påfølgende (2) typoskripter. Likevel vet vi at denne aktiviteten stort sett ikke førte til noe annet enn henholdsvis samlinger av fragmenter og nye manuskripter. I tilfellet med det som regnes som (4) verk av Wittgenstein – hovedsakelig Tractatus og del 1 av Filosofiske Undersøkelser – gikk det for seg en revurdering av forarbeidene sin form. Det var innføringen av desimalsystemet i Tractatus og paragrafene i Filosofiske Undersøkelser som i ettertid er blitt stående som den forløsende vendingen, fra (2) og (3), til (4). Når det så i det følgende opereres med titler på Wittgensteins arbeider, er dette stort sett navn som er kommet til i ettertid, og i noen tilfeller er de gitt av Wittgensteins testamentforvaltere.

Hvordan posisjonerer Zettel seg i forhold til de andre Wittgenstein-utgivelsene? Blant kommentatorene er det vanlig å snakke om to faser i hans filosofi. ’Den tidlige’ Wittgenstein, den nyutdannede maskiningeniøren, arbeidet tilsynelatende først og fremst med logikkens og matematikkens grunnlagsproblemer, under fagfilosofisk inspirasjon fra Gottlob Frege (1848-1925) og Bertrand Russell (1872-1870), og resultatet er det vi i dag kjenner som Tractatus. Viktige forarbeider var ’Notes on Logic’ (1913), ’Notes dictated to G.E. Moore’ (1914), Notebooks 1914-16, og Geheime Tagebücher. (Begge de sistnevnte stammer fra perioden 1914-17 på tross av førstnevntes misvisende tittel.) Når jeg skriver ”tilsynelatende” er det fordi det gjennom private brev og korrespondanse, samt særlig de dagbokaktige notatene i Geheime Tagebücher, tegnes et bilde av at han også arbeidet i et annet filosofisk domene enn det rent matematisk-logiske. Tractatus er i ettertiden blitt lest på to grunnleggende forskjellige måter, og dette skyldes særlig at enkelte har tolket forordet og særlig de avsluttende bemerkningene dithen at det matematisk-logiske arbeidet som utføres kun er tatt med for å symbolisere hvor liten verdi denne typen problemer bør ha i våre liv.
Den andre fasen sier man ble påbegynt i 1929. Etter å ha vært folkeskolelærer ulike steder i Østerrike i perioden 1921-1926, og fungert som arkitekt under byggingen av søsterens hus i Wien 1926-1928, returnerte Wittgenstein til Cambridge dette året. Her forsvarer han Tractatus som filosofisk doktoravhandling, blir tildelt et forskerstipend, og tar senere også over G. E. Moores (1873-1958) professorat ved samme universitet. Den er nå at ’den sene’ Wittgenstein begynner å arbeide med temaer som på flere måter skiller seg fra hans tidligere arbeider. Sentralt nå står språkets rolle og dets mening i vår bruk av det; hvordan det fungerer i en langt mer mangefasettert utgave enn den Wittgenstein forfekter i Tractatus. Mens ’den tidlige’ Wittgenstein fremhevet språket som noe som speilet verdens kjensgjerninger i et slags 1:1 forhold, var ’den sene’ Wittgenstein så opptatt av andre faktorer ved språket at han også forandret syn på det. Språk har mening utfra sitt bruk, hevdet han nå, og det helt grunnleggende for ’den sene’ Wittgenstein er vektleggingen av det mangfoldige omkring det å beherske et språk; det å beherske gester, tonefall, blikk, trykk på stavelser og lignende.
Innholdet i Zettel befinner seg midt i kjernen av disse sistnevnte filosofiske problemstillingene, og inneholder særlig spontane og friske stilistiske tilnærminger til temaene som tas opp. Det at Zettel ikke er et ferdigstilt manus fra Wittgensteins side gjør det vanskelig å gi en fagfilosofisk vurdering av stilistiske temaer som verk-komposisjon og stringens, og en filosofisk nødvendighet som validiteten av argumentasjonsrekker. Jeg er også den første til å innrømme at enkelte deler av Zettel, både på et ide- og språkmessig nivå, er noe tynne. Det gis heller ikke ved dørene i Zettel. Flere passasjer er tunge og dunkle, og det later ikke til å være meninger å finne. Noen steder kan man vel også slå fast at det er fånyttes å lete etter en konsentrert mening – noen steder er det også relativt tydelig at Wittgenstein ikke kommer noe videre. Flere av fragmentene ville kanskje, ved nærmere ettersyn, blitt tatt bort. Vel så slående som det tidvis dunkle i meningsinnhold er likevel enkelte tekststykkers uttrykksmessige klarhet. De ’klarere’ stedene er også særlig stimulerende for egen tekning, og fremstår som befriende på leseren. Alt dette gir oss en særlig dokumentarisk inngang til et forfatterskap. Setningene kan leses på flere plan, og man får så og si lov til å gå inn i hans tankerekker, uten forfatterfigurens restriksjoner. Dette gir oss også et særlig godt innsyn i Wittgenstein som en ’iscenesetter’ av seg selv som tenker. Det kan innvendes at Wittgenstein relativt sjelden uttrykker klare meninger, og det kan være vanskelig å vite hvilken av ”stemmene” i teksten som er hans egen. Denne stilen reflekterer imidlertid et særlig syn på filosofiens natur. Filosofi skal, i følge Wittgenstein, ikke være som en vitenskap basert på teser og læresetninger; derimot en øvelse, en aktivitet, og det skriftlige fungerer, i mange tilfeller, sammen med leserens egne filosofiske refleksjoner. ”Samtalen, anvendelsen og forståelsen av ordene flyter avgårde, og bare i flommen har ordet sin betydning”, sies det i #135. Og i #173: ”(Kun i tankestrømmen og livsstrømmen har ordene betydning)”. Disse tekststedene uttrykker meget treffende selve kjernen i hva Wittgenstein vil si oss, og de viser også frem en meget poetisk innstilt ytrer av filosofiske betraktninger.

Det kan ha sin hensikt å være biografisk interessert i forsøket på å forstå Wittgenstein. I forbindelse med at de filosofiske interessefelter endres fra ’den tidlige’ til ’den sene’ Wittgenstein er det nærliggende å vise til at det meste i Zettel stammer fra en eldre og nylig avgått filosofiprofessor (uansett hvor eksentrisk det sies at han var som universitetslærer), mens det meste av for eksempel Tractatus ble skapt av en ung mann i tyve-årene. Det ligger mye livserfaring mellom disse periodene, både på området for personlige relasjoner og vennskap, men også innenfor den vestlige kulturens utvikling. Og med direkte erfaringer fra 1. verdenskrig, samt en særlig interesse for språkets rolle i mellommenneskelige relasjoner, hadde Wittgenstein en egen forutsetning for å tolke for eksempel de hendelser som førte frem til den 2. verdenskrig. Wittgenstein var på mange måter en person med beina plassert i flere leire; som sønn av en styrtrik stålmagnat og mesén i det pulserende Wien, som utdannet maskiningeniør med en særlig interesse for aeronautikk, som forfatter av Tractatus, og som student og senere filosofiprofessor ved en av den analytiske filosofiens fødeklinikker, Cambridge. Blant Wittgenstein-kommentatorer er det også blitt særlig fokusert på at han var født og oppvokst i Wien, og det snakkes om Wiener-kulturen rundt forrige århundreskifte som en særlig smeltedigel av tenkning og aktiviteter innen områder som musikk, arkitektur, lyrikk m.m. Det er likevel viktig å huske på hvordan bånd var knyttet blant Europas intellektuelle på denne tiden, og jeg vil nok hevde at situasjonen i Wien først og fremst kan fungere som et godt bilde på det. Dette kommer godt frem i et brev skrevet av F. Ramsey, til C.K. Ogden, av juni 1922:

Dear Ogden, I wonder if you could send me Wittgenstein’s adress,
because I promised to send it to Sebastian who is going to Austria
and wants to go and see him with an introduction from Keynes.
Could you let me have it as soon as possible? Sebastian is also
going from Keynes to try to persuade Freud to come and give
lectures in Cambridge (...).

Dette brevet ble purret den 29. juni 1922, og her kommer det blant annet frem at den nevnte Sebastian har adresse hos W.J.H. Sprott, Venice. Sprott, født 1897, arbeidet som demonstratør ved ”The Psychology-Laboratorium” ved Cambridge-universitetet, hvor Wittgenstein under studietiden utførte diverse rytme-undersøkelser, om hvordan rytme virket på ulike mennesker.
Men hva er særegent ved ’forfatterpersonligheten’ Wittgenstein, og hvorfor leses han i dag? Noe som en gang ble sagt om Ernest Hemingway er også særlig treffende på Wittgensteins omdømme i dag: ”Og hans (…) stil er blitt klassisk i seg selv; ved hjelp av knappe, enkle setninger sier han så vidt nok til at leseren blir i stand til å fatte meningen.” For det er nok i stor grad Wittgensteins særegne stil som har gjort at han har fått en slik nesten mystisk posisjon i det 20. århundres filosofi. En ensartet polyfonisk struktur er gjennomgående i bortimot hele Nachlass. Wittgenstein var også en svært kontekstrelatert tenker, og siden han hele tiden brukte sine aforistiske bemerkninger i den hensikt å nærme seg et ‘problem’ fra flere sider, er det viktig å forsøke og holde alle disse tilnærmingene i minne samtidig. Av alle Wittgensteins skriftlige arbeider kommer dette kanskje aller tydeligst frem i nettopp Zettel. Generelt sett må man operere med et relativt lite strengt og avklart begrep om tekst i forhold til Wittgensteins Nachlass. Hans ’tekster’ inneholder nemlig også, som jeg har vært inne på tidligere, manuskripter og fragmenter som av forfatteren selv ikke regnes som ferdigstilte tekster. I så måte står også hans filosofiske arbeider i sterk kontrast til tradisjonelle akademiske og diskursive arbeider.
Begrepet om forfatterpersonlighet hjelper oss her. Noens forfatterpersonlighet, slik jeg velger å bruke begrepet, er et uttrykk for forfatterens karakter som forfatter, når denne befester noe i skrift. Begrepet dekker både forfatterens intensjoner i henhold til stil, og forfatteren som en selvidentifiserende tenker. Dette henger også sammen med den kulturen man identifiserer seg med som forfatter. Kultur generelt, og filosofi spesielt, er i sin egenart noe mer enn stivnede kategorier, og her finner man, på ulike måter, muligheter for ulike uttrykk. Filosofen Richard Eldridge har sagt følgende: “In living in culture, as self-conscious, desiring, envisioning beings, we are beyond mere naturalness but before full, universal, reciprocal expressive freedom.” Sitatet indikerer implisitt at vi også ønsker å utsi noe om kultur og filosofi med full frihet. Et aspekt som Wittgenstein ikke tar for seg underveis i Zettel, men som jeg mener er viktig for oss som kritikere, er i hvilken grad skriftlige (og muntlige) ytringer i sitt forståelsesgrunnlag må tolkes. Jeg tror den manglende fokus på dette er en av grunnene til hans filosofiske stil, han vektlegger i stedet at verdien av et skriftlig arbeide kan avgjøres ved selv-evaluering, utført av forfatteren selv qua leser. Den pregnante dialogstrukturen fungerer til og begynne med som internt selv-refererende, men utvikler seg etterhvert til en polyfoni av stemmer. Dette er hva jeg vil karakterisere som Wittgensteins egen ’filosofiske stemme’. I en av sine manuskriptbøker bruker også Wittgenstein begrepet om ‘originalitet’ som kvalitetsevaluering: ”Man kan skrive i en stil som er uoriginal i formen – slik som min – men med godt valgte ord.” Kan denne originaliteten så oppfattes av mottakeren, kan man kanskje spørre seg, og i hvilken grad kan den skilles fra selve budskapet? Dette henger sammen med hvordan Wittgenstein mener filosofi må skrives. I manuskriptbok MS108 sier Wittgenstein: “Alt jeg skriver er fragmenter, men den som forstår meg vil være i stand til å utlede en hel verdensanskuelse av dem.” Dette oppfatter jeg dithen at hans valg av stil er særlig effektuelt rettet, men også at han opplever det som en nødvendighet å skrive fragmentert og aforistisk. Han vil bli lest slik man for eksempel leser en dikter, og påpeker da også andre steder hvordan tekstene skal leses: ”Av og til kan en setning forstås bare om man leser den i riktig tempo. Alle mine setninger skal leses langsomt.”
Slik identifiserer jeg altså Wittgensteins stil. Selv om man nok kan si at han har et slags filosofisk ideal og et forhold til det å ytre seg skriftlig, er det mest fremtredende hos ham at hans filosofiske arbeid ikke later til å ha et fastsatt mål fra starten av. Han re-definerer stadig sine problemstilllinger, og karakteriserer samtidig nye problemstillinger som hovedproblemer. Wittgenstein er også, i forstemmende grad, referansefri. Dette, sammen med det jeg allerede har nevnt, gjør noe med måten jeg leser Zettel på. På den ene siden ser jeg fragmentene som elementer i stadig pågående filosofiske diskusjoner angående persepsjonens psykologi, språklige betegnelser og deres mangefassetterte bruk, og så videre. På den andre siden synes jeg man godt kan bruke Zettel som et ’album’. Man kan ta den ut av hyllen, kikke litt, lese litt, etterhvert finne yndlingssteder, mimre, og så videre. Alt i alt – bruke boken til egen åndelig aktivitet, og, i noen tilfeller, gjerne filosofisk aktivitet.

Arbeidet med den norske oversettelsen av Zettel ble påbegynt våren 1999, og et første utkast ble ferdigstilt ved slutten av det året. En tekst av denne typen har imidlertid så mange aspekter ved seg at vi så oss nødt til å oversette ’flere ganger’ – ta hensyn til alle aspekter ved teksten, altså. Tegnsettingen trenger en kommentar. Vi har oppfattet den som hensiktsmessig utført fra forfatterens side, og har i størst mulig grad forsøkt å bevare blant annet Wittgensteins hyppige bruk av semikolon, se for eksempel #22, #52, #151 og #208. Et annet sted sier Wittgenstein nemlig: ”Med mine hyppige skilletegn ønsker jeg egentlig å senke lesetempoet. For jeg vil gjerne leses langsomt. (Slik jeg selv leser)“ En annen ting er at bruken av liten bokstav etter spørsmålstegn, utropstegn og punktum ikke alltid følger grammatiske regler, se for eksempel #2, #115 og #138. Her har vi stort sett valgt å følge originalen. Den hyppige kursiveringen er også bevart til fulle. Denne utgaven er også utstyrt med kildehenvisninger, og vi har stort sett støttet oss på Andre Maurys liste utarbeidet i perioden 1972-1976. Vi har selv oppsporet #254. I tråd med Maurys system indikerer H at kilden er håndskrevet, liten bokstav (a, b, ...) viser til avsnittnummer i paragrafen, tallet som følger liten bokstav viser til setningsnummer i avsnittet. MN viser til randbemerkning. Wittgensteins skriftlige ’vokabular’ er på mange måter uoversettelig. Direkte oversatt virker det noe stivt og oppstyltet, og det ville i så fall kun passe for de mer trenede lesere som allerede har kjennskap til Wittgensteins filosofi. Vi har ikke til hensikt å bare henvende oss til disse. Likevel har vi forsøkt å unngå en gjendiktning av Zettel.
Oversetterne ønsker å rette en stor takk til Alois Pichler ved Wittgensteinarkivet i Bergen. Kjell S. Johannessen, Geir Kjærland, Yngve Simmenes og Knut Olav Åmås har også bistått med praktisk hjelp og god inspirasjon. En helt spesiell takk går likevel til redaktør Bente Pihlstrøm for hennes unike evne til å veilede, korrigere og oppmuntre på samme tid. Vi håper virkelig resultatet er verdig den hjelpen vi har fått underveis.

Ulvik/Cheltenham,
september-oktober 2001
Øystein Hide