EvolusjonBestillingJanuar15-1_200x287

Utdrag av "Evolusjon" av Erik Tunstad

Forord

Evolusjon er ikke noe du tror på – det er noe du forstår. Ikke alle er enige.

Det ville neppe være akseptabelt å overlate konstruksjonen av et nytt skolebygg til en mann som benekter tyngdekraften. I Norge kan du imidlertid benekte evolusjon – for deretter å ta deg jobb som lærer i biologi. I hvert fall syntes vår nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å mene dette da han forsvarte Sigve Brekke i Aftenposten i 2012. Rektor hadde stilt den nyansatte læreren ubehagelige spørsmål: Hvorfor hadde ikke Brekke fortalt at han var kreasjonist? Altså en religiøst motivert evolusjonsbenekter.

Brekke ble indignert, og Røe Isaksen kom til hans forsvar: Rektor hadde opptradt «illiberalt». Ifølge Røe Isaksen er evolusjon i stor grad en smakssak. Vi snakker tross alt ikke om fransk grammatikk.

Et kvart århundre tidligere, i 1986, gikk daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik mer drastisk til verks da han på eget initiativ utførte «enkelte innstramminger» i læreplanen. Han slo blant annet fast at skolen i tillegg til evolusjon også skal undervise i «kritikken mot utviklingslæren».

Boka du nå leser, skulle egentlig bli en bok om kreasjonismen. Jeg takker min gode venn og daværende kollega Didrik Søderlind for at den ble noe annet og mye bedre:

– Kreasjonister er bare kjedelige, utbrøt han i forskning.nos redaksjonslokaler da jeg en gang for flere år siden fortalte ham om bokplanene. Det ga meg en stokk. Didrik elsker religion. Hvis han syns kreasjonister er kjedelige – hvem ville like en bok om dem? Og da jeg tenkte enda grundigere etter: Jo, kreasjonister er virkelig traurige saker. Finnes det egentlig noe kjedeligere enn folk som rett frem nekter å se? Du kan vise dem all verdens bevis, føre all verdens argumenter, men ingenting når frem.

På den annen side, kreasjonister finnes. I tillegg finnes en mer omfattende, men mindre uttalt generell skepsis mot Darwins lære. Torbjørn Røe Isaksen er antagelig langt fra kreasjonist – men på den annen side, han vet åpenbart ikke at evolusjonsteorien er vitenskapens best dokumenterte teori. Han forstår den antagelig heller ikke. I Norge kan man nemlig anse seg som dannet uten å ha den fjerneste innsikt i sentrale naturfaglige emner.

Dette gjør evolusjonsteorien sårbar. De fleste vet eller har en formening om at livet utvikler seg – de færreste vet hvordan og hvorfor. Når vi så vet at kreasjonismen er på fremgang mange steder i verden, hvordan forsvarer vi vitenskapen?

Gjennom opplysning, selvfølgelig.

Ikke opplysning av kreasjonistene. Jeg har ingen illusjoner om å kunne påvirke særlig mange av dem.

Da jeg som journalist begynte å interessere meg for kreasjonisme en gang på 1990-tallet, hadde jeg allerede en del erfaring fra foreningen Skepsis og kjente godt til «de alternative» – en umake forsamling helbredere, mystikere, benektere og konspiranoikere som egentlig ikke har noe annet til felles enn at de med en ryggradsrefleks omfavner de villeste ideer pa tynnest tenkelige grunnlag.

Kreasjonistene har imidlertid lite av den formildende barnslige sjarmen du av og til kan finne blant krystallhealere og handlesere. Kreasjonisme er sirupseigt alvor, og du finner fa kreasjonister blant alternativmessenes trommereisende auratolkere. De er mer a sammenlikne med konspirasjonstenkere og vaksinehatere – potensielt farlige folk.

Det er ikke dem jeg vil nå.

Jeg skiftet derfor bokprosjektet over i et mer positivt spor: I stedet for å rakke ned på noe, ville jeg bygge opp noe annet. Jeg ville skrive en enkel og underholdende bok om hva evolusjon egentlig er. Jeg ville skrive den slik at folk uten spesielle forutsetninger skulle kunne starte pa side 1, fortsette til siste side, og deretter si til seg selv at «Nå vet jeg noe!». Likevel, bakerst plasserer jeg en avdeling hvor jeg imøtegår argumentene mot utviklingslæren.

Dermed har jeg skrevet en bok som gjør deg i stand til å møte bade kreasjonister og kunnskapsministere i åpen kamp.

*

Boka er først og fremst beregnet på normalt utrustede, oppegående og nysgjerrige folk. Folk som har lyst til å vite. Jeg skriver som alltid for den oppvakte 15-åring, så boka burde være utmerket for lærere, studenter, journalister, prester, ministere, kreasjonister, ateister og scientister – og andre som måtte ha lyst eller behov for å vite.

Men ta ikke alt som står her for god fisk. Sannheten er, som jeg skriver i kapittel 5, bare til låns. Kunnskap er ferskvare. Jeg har så godt jeg har kunnet forholdt meg til den nyeste forskningen. Men vitenskapen er en pågående debatt, med stadige nyheter, stadig nye tolkninger.

Ellers befinner det seg sikkert noen tabber i boka. Disse er mine i så fall. Jeg har imidlertid fått litt hjelp til de korrekte delene av boka – og vil følgelig rette en stor takk til, ja, hvor skal vi begynne? Vi prøver med Henning Røed, Torfinn Ørmen, Glenn-Petter Sætre, Jørn Hurum, Dag Østby, Ingar Thon, Atle Mjelde, Nils Kirkhus, Haavard Flaaten, Didrik Søderlind, Harald Bjar, Kjetil Reier-Røberg, Siri Holtung – og studentene mine ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. De sistnevnte har opp gjennom årene tvunget og inspirert meg til å finne stadig nye måter å fortelle om evolusjon på. Dere vil gjenkjenne mye av boka fra forelesningene.

Som vanlig vil jeg også takke Eivind, Sverre, Paula og Judith. Denne gangen har dere lest og gitt tilbakemeldinger, men jeg takker også for den utrolige inspirasjon det er å vite at dere eksisterer – og for den glede dere gir meg hver eneste dag! Jeg vil også takke mamma og pappa – Erna Tunstad og Kåre Tunstad – som begge døde i løpet av de få årene mellom min forrige bok og denne. Takk for at dere alltid trodde at jeg skulle klare å få til alt jeg prøvde å gjøre. Takk!

Og, selvfølgelig – Mona Dahl, som for alvor fikk dette prosjektet til å ta av en gang i juni 2013.

PS/Advarsel:

Jeg er blitt kritisert for å være en skriftlig skravlekopp. Jeg får alltid assosiasjoner, har alltid lyst til å fortelle enda en anekdote. For ikke å gjøre hovedteksten helt ugjennomtrengelig har jeg plassert noen av disse i sluttnotene. Det du ellers finner der bak, er litteraturhenvisninger og annen nyttig informasjon. Du kan fint lese boka uten å lese notene. Vil du ha med deg ekstrainformasjonen, bruk to bokmerker – ett i hovedteksten og ett i notene.

Introduksjon

En kort oversikt

Alt i universet er resultat av tilfeldighet og nødvendighet. -Demokrit

Hva er en skog? En samling trær? 

Du kan sikkert komme opp med 57 slike mer eller mindre bråkjekke definisjoner på hva en skog er, og i tillegg til det skjønnåndelige, kan du hive på fagord som økosystem, habitat, nisje, symbiose og balanse. Så jeg prøver meg igjen: Hva er egentlig en skog?

Den store evolusjonsbiologen Theodosius Dobzhansky sa at ingenting i biologien kan forstås, uten i lys av evolusjonen. Dette er et eksempel.

Tenker du ikke nærmere etter, fremstår et tre som en overdrivelse. En plante er en organisme som lager seg mat av jord, luft, vann og sollys. Poenget med de grønne bladene er nettopp dette – å fange opp lyset fra sola – og omgjøre det til et måltid.

Altså kan vi forstå et tre som en slags solfanger – det strekker grenene ut – og tar opp nok energi til å holde seg i live.

Så hvorfor trenger det å være så høyt? Hva i all verden skal det med tjue, førti – eller i tilfelle regnskogtrær på Borneo, oppunder nitti meter stamme? For ikke å snakke om redwoodtrærne i Amerika. Et av dem er mer enn 115 meter høyt. Ok, du kommer 115 meter nærmere sola. Men lyset har allerede reist i åtte og et halvt minutt gjennom verdensrommet – med en fart på 300 000 km i sekundet – så de siste meterne kan da ikke være så viktige? Er dette altså bare sløseri?

Selvsagt ikke – og det er her vi trenger Dobzhansky – for ikke å snakke om Charles Darwin. Det er selvfølgelig umulig å forstå fenomenet «skog» uten å betrakte det i lys av – jo da, lys, men også livets utvikling:

Hadde verden vært annerledes, kunne trærne vært bare noen centimeter høye, spredd grenene sine utover marken og fanget opp det lyset de trengte der nede. Det finnes nok av urter og blomster som gjør akkurat det. Trærne hadde trengt mindre av sollyset, også – og mindre vann, mindre mineraler og så videre – fordi de ikke hadde måttet holde liv i flere kubikkmeter tømmer. Dermed hadde livet på alle måter vært lettere – og Amazonas hadde nådd oss til omtrent midt på leggen.

Hadde det ikke vært for en ting.

Nemlig at livet har en fortid. Ingenting av det vi ser i dag kan sees frikoblet fra det som skjedde i går.

Trær er høye, fordi det går an å bli høy. De første plantene som løste koden, oppførte seg omtrent som eiendomsutviklerne i Bjørvika i Oslo: Breia seg ut og skygget ut Gamlebyen. De første ti, tjue centimeterne over bakken ga dem en enorm fordel overfor andre planter. De fikk rom og lys, kunne spre grenene, nyte sin luksus. Mens naboen visnet i skyggen.

Så kunne vi forestille oss at det stanset der. At blomster var en ti, tjue centimeter høye, og trær en liten halvmeter? Hensyn er imidlertid nesten like uvanlig i naturen som blant eiendomsutviklere. Selvfølgelig fantes det en nyrik oppkomling som klarte å vokse seg enda litt høyere. Kappløpet var i gang igjen – det var om å gjøre å vokse høyere og høyere, breiere og breiere! Helt til vinninga gikk opp i spinninga.

De som ikke klarte å være med på karusellen er i dag historie – eller de fant andre måter å leve på. De kan ha forblitt urter i skogkanten, hvor det er godt med lys. Eller de kan ha spesialisert seg på å blomstre når trærne sover – før løvet springer om våren. Eller de kan ha satset på et liv som klatreplanter. Mulighetene er mange – og det biologiske mangfoldet tilsvarende stort.

Hvorfor er ikke trærne enda høyere, kan vi så spørre. Det er vanskelig å spå – kanskje kan trær bli høyere en gang i fremtiden, men evolusjon er ikke magi, det er ikke bare bare, å vokse inn i himmelen. Det finnes en grense, et balansepunkt mellom vinning og spinning, et kompromiss-punkt, der ekstra høyde koster mer enn det smaker. I tillegg er trærne nær den fysiske grensen for hvor høye det går an å bli – i hvertfall med dagens konstruksjon. Baserer du deg på hårrørseffekter, begynner trærne nå å nærme seg denne grensen.

Så hva er en skog? Jo, det er det biologiske og historiske resultatet av at planter gjennom millioner av år har gjort sitt beste for å overleve. Noen har bukket under, andre har tilpasset seg og overlevd – det kalles evolusjon.

Betraktningene over gir deg ikke noe bilde av Den egentlige skogen, eller skogen som magisk subjekt – eller mytisk objekt, hvis du foretrekker det – men de kan få deg til å forstå litt mer av hvorfor verden i dag er slik den er. Altså det noen av oss kaller ”virkeligheten.” Evolusjon kan gi deg et nytt og videre perspektiv.

Hurtigforklaringen på hva evolusjon er, er logisk og enkelt: Alt som varierer – og det gjør det aller meste – og som samtidig er arvelig, vil utvikle seg.

Herfra kan du tenke deg til resten.

I tilfelle du ikke gidder det, herunder følger litt ferdigtygget evolusjonsteori...

Tips en venn Skriv ut