John Færseth har tidligere skrevet fem bøker utgitt på Humanist, blant annet KonspiraNorge, Ukraina. Landet på grensen og Fyrtårnet i øst. Putins Russland og vestlige ekstremister. Nå har akkurat Georgia. Demokrati i revers blitt utgitt.
Hvorfor ville du skrive om Georgia?
Jeg ble for alvor klar over Georgia etter den russiske invasjonen i 2008. På den tiden var jeg temmelig naiv, og trodde på det russiske narrativet om at hensikten var å stanse georgiske overgrep mot sivile i Sør-Ossetia. Snart ble jeg imidlertid klar over at dette var desinformasjon, og det gjorde at jeg ble interessert i det egentlige bakteppet for krigen.
Jeg har fulgt Ukraina ganske tett siden 2014. Georgia hadde hatt sin egen revolusjon I 2003, og dessuten var Ukraina og Georgia lenge “parhester” i bestrebelsene for NATO- og EU-medlemskap. Men det som faktisk fikk meg til å ville skrive om Georgia var at jeg har venner der, som fortalte om de store demonstrasjonene mot den såkalte loven om utenlandske agenter. En av dem ble til og med skutt på med gummikuler under en demonstrasjon. Det fikk meg til å forstå at det som foregikk der var viktig å fortelle om.
Hvordan var skriveprosessen, synes du? (Gikk du på en smell eller fikk en aha-opplevelse eller noen store overraskelser?)
Det var nok et av de tøffeste prosjektene jeg har begitt meg ut på. For det første måtte jeg sette meg inn i et land og en region jeg visste lite om fra før. Jeg ante for eksempel ikke at Georgia hadde en så lang og rik historie. I tillegg måtte jeg sette meg inn i både tyrkisk og iransk historie, selv om det var lite av dette som faktisk kom med i boka.
Jeg vil vel si at det som overrasket meg mest, var hvor aktivt Russland har vært med å undergrave Georgia helt siden før landet formelt ble selvstendig i 1991. Skjønt overrasket er kanskje ikke ordet – Russland har jo drevet tilsvarende undergraving i Ukraina lenge før fullskalainvasjonen i 2022, inkludert en langvarig hybridkrig. Noe annet jeg ikke var klar over, var den første georgiske republikken som eksisterte fra 1918 til 1921 og som for eksempel var en av de første som gav stemmerett til kvinner. Men dessverre ble den knust av Den røde armeen, og innlemmet i Sovjetunionen med makt.
Og så har det selvsagt vært utrolig givende å besøke Georgia. Det er et helt fantastisk land, som jeg forhåpentligvis kommer til å besøke mange flere ganger. Hvis jeg får mulighet, da – dessverre har flere utenlandske journalister blitt nektet adgang de siste månedene etter å ha skrevet kritisk om Georgisk Drøm-regimet.
Hva var vanskeligst?
Det aller vanskeligste var faktisk samtidshistorien, det vil si de siste 35 årene og spesielt de siste ti årene. Jeg ville at boka skulle være bra nok til at en georgisk leser ikke ville rive seg alt for mye i håret. Jeg håper i hvert fall at jeg har lykkes med dette.
Hva gjør du når du står fast?
Først og fremst har løsningen vært å lese, lese og atter lese. Både bøker, rapporter og nyheter. I tillegg har jeg heldigvis kunnet få hjelp fra folk i Georgia, og fra georgiere i Norge.
Hva håper du å oppnå med boka?
Først og fremst vil jeg gjerne gjøre flere oppmerksomme på den lange frihetskampen mot Russland, som fortsatt pågår, og på den økende undertrykkelsen i landet. For bare et par år siden fremstod Georgia som et uperfekt, men livskraftig demokrati som ble innvilget EU-kandidatstatus i 2023. I dag er det et diktatur, samtidig som myndighetene har tatt det i retning av Russland. Dette er en forferdelig tragedie for et land som identifiserer seg såpass sterkt med Europa, og der over 90 prosent ønsker EU-medlemskap.
Utviklingen er også en advarsel om hvor sårbart demokratiet faktisk er, og hvor raskt det kan undergraves. Det er ikke minst relevant i forhold til det som skjer i USA nå, men dessverre tror jeg ikke vi skal være så naive at vi ikke tror det kan skje her også. Ingen land er immune mot den autoritære populismen, ikke engang Norge.
Nå som bokprosjektet er ferdig, hva skal du bruke mer tid på i høst?
Først og fremst er målet å få meg en jobb. Det er vanskeligere å være frilanser enn for bare et par år siden, så hvis noen leser dette er det bare å ta kontakt! Utover det har jeg tenkt å skrive og snakke om Georgia så mye jeg kan, siden det som skjer der er såpass viktig, og å få brukt litt mer tid på Ukraina som også kjemper for friheten sin.
Har du noen tips til andre som vil skrive?
Det viktigste er å finne et tema du brenner for. Da er det aller viktigste på plass. Etter det – begynn å skrive med en gang. Ikke bruk for mye tid på å researche først. Les og skriv, skriv og les. Hvis jeg kan komme med litt produktplassering, vil jeg anbefale programmet Scrivener som har revolusjonert skriveprosessen for meg. En bok vil alltid starte som et lappeteppe av notater og løse fragmenter, som du gradvis syr sammen. Dette programmet har gjort det mye enklere å ha orden på prosjektet fra begynnelsen av.
Til slutt, et humanistisk spørsmål: Hva er det viktigste du/vi kan gjøre for verden nå?
Først og fremst stå opp for demokratiet overalt. Liberale demokratier er en truet art nå, og risikerer å forsvinne hvis vi ikke er årvåkne. For det andre, velg dine egne kampsaker med omhu. Danseband er ikke min greie, men jeg pleier likevel å si at Ole Ivars sier noe viktig når de synger: “Derfor gjør vi begge det som vi er best tell – kjerringa mi høgger ved, og je speller trekkspell». Det er mye bedre å bruke kapasiteten din det du faktisk brenner for, enn å føle deg presset til å engasjere deg for en masse andre saker. For meg er dette Ukraina, Georgia og andre land som er truet av Russland, for deg kan det for eksempel være Gaza. Da kan vi trolig gjøre mye mer hver for oss, enn om vi begge skal være litt engasjert begge steder.
