«Noen vil kanskje si at jeg husker feil, at jeg har misoppfattet, det skjedde ikke sånn. Men dette er mitt utsnitt av virkeligheten. Dette er min historie.»

Forfatteren skriver dette om boken:
Det var akkurat en slik bok jeg ville skrive. Jeg ville nevne hendelser og steder, ikke gjette. Fortelle om mennesker som har levd, ikke dikte dem opp. Samle historier og fortelle dem videre. Og jeg ville gå et skritt lenger. Jeg ville finne sammenhenger i kaoset, i min familie.

Min familie var kanskje uvanlig, men hva vet et barn om det? For henne er familien hun vokser opp i verden. Den er hennes livsvilkår, og hun må begripe den, mestre den, for å finne sin plass i tilværelsen.

Jeg savner dem fryktelig.  Enkelte av dem. Gjennom dem oppdaget jeg livet, fant fotfeste, lærte å elske.

Andre var det bare en lettelse å si farvel til.

Forlaget om boken:
Lille Hilde vokser opp i en norsk familie i etterkrigstidens Norge. Dette er hennes fortelling.

Hun skildrer hyttebygging og badeturer så man blir solbrent i ansiktet. Morens slag og farens kjærlighet treffer oss så det svir. Hennes tallrike slektninger representerer et knippe skjebner og et brokete univers de færreste av oss kan skilte med, men som allikevel viser oss et lite stykke Norge på 1900-tallet.

Hennes familie består av de vakreste, sterkeste og snilleste. De er uhyrer og fortapte stakkarer. De har gode klemmer, harde klyper, dumme hoder, rart hår, vonde bein, frynsete nerver og hver sin tilmålte tid å leve. Og midt i det hele: den ene, hun som så.