Fjorten mennesker beskriver hverdagen med posttraumatisk stress (PTSD eller andre posttraumatiske stressplager). Noen har akkurat opplevd det vonde, for andre ligger det år tilbake. Noen har blitt utsatt for gjentatte overgrep, andre har opplevd terror på nært hold. Noen har mistet barna de ventet, andre sønnen som snart ble voksen. Grunnen de står på, vakler. Her viser de hvordan tiden etterpå kan oppleves.

«Posttraumatisk stressliding er ikkje som det høyrast ut. Stresset er ikkje stress. Det er ein evig straum av adrenalin i kroppen. Frykt i kvar celle. Og traume – det er ikkje post. Det er no. Og no er det same som då. No-traumatisk. Slik kjenst det ut. At det skjer no. At det kjem til å skje igjen. At det nettopp har skjedd. Sundag den 13. Igjen og igjen og igjen. Det er ikkje eit fjernt minne. Det er ikkje eit minne i det heile tatt. Det er handling. Noko som skjer. No. I går. I morgon.» Fra teksten «Til S»

«Noen av historiene i denne boken forteller heldigvis om veien helt frem til heling. En voksen kvinne ser tilbake på barnet som bærer hennes pust, en annen forteller om fasene hun gikk gjennom etter at terroren rammet 22. juli 2011. Andre har strevd med å finne riktig hjelp. Fortellingene deres viser hvordan hendelser tilbake i tid kan ramme en og fortsatt prege livet mange år etter.» Psykologspesialist Trine Anstorp i innledningen